En lullelisk effekt?

Etter en to timers hurtigbåttur ut i havgapet utenfor Hammerfest ankommer vi Ingøy og jubilanten Fruholmen fyr, som ligger blant rå, bare og tilsynelatende ubeboelige fjellformasjoner. Før vi legger til kai tar kapteinen en ekstra sving så vi får se Fruholmen på nært hold – verdens nordligste fyrstasjon står rak og rett i en lett bris. Sammen med rundt hundre lokale og imponerende godt kledde publikummere går jeg i land på brygga, hvor noen av Lulleliens gulkledde hjelpere deler ut små lommeradioer med headset. Ut fra et båthus kommer, sakte men sikkert, medlemmene i et korps tuslende, iført knall gule regnjakker og sydvester. Bekledningen står i kontrast til de slitte bygningene på brygga, men er samtidig litt komisk – regnjakker uten fôr funker nok dårlig i møte med en nordnorsk kuling.

Det sies at Fruholmen er Norges mest værutsatte fyr, med hele 40 stormdager i året. Virker et slikt vær og en slik omgivelse, over tid, inn på mennesket ikke bare i form av humør, men mer dyptgående som i forhold til ens generelle oppfatning av og holdning til verden? Spørsmålet danner noe av utgangspunktet for festforestillingen Lulleli for Fruholmen fyr, Norsk landskapsteaters første produksjon, som fant sted på overnevnte Ingøy 13.august. I løpet av ettermiddagen Lullelien varte, fikk jeg presentert mange ulike svar, både direkte og indirekte: gjennom tidligere fastboenes historier, men også gjennom de kunstneriske valgene som de fire initiativtakerne til landskapsteateret – dansekunstnerne Ingeleiv Berstad, Eivind Seljeseth og Kristin Helgebostad, og regissør Tormod Carlsen – har tatt.

Scenekunst eller festival? Interessen for å spille forestillinger på ekstreme steder og under like ekstreme værforhold er ikke et nytt fenomen i det norske scenekunstfeltet. I tillegg til spelene har vi de siste årene for eksempel sett Morten Traaviks prosjekt Triumfbuen, en ”lysinstallasjon” i Hesteskoblokka i Hammerfest under fjorårets Dansefestival Barents der publikum vandret for egen maskin ute i vintermørket mens vi tålmodig hørte på en live støykonsert – kringkastet fra blokka til våre mobiltelefoner via lokalavisens nettsider – mens vi prøvde å legge merke til om lyset i boligblokkas vinduer egentlig forandret seg overhodet (interessen for blokka dabbet imidlertid av da et fantastisk nordlys sprang frem på himmelen over oss). Andre eksempler er Torkild Sandsunds forestilling Der båra bryt, som fant sted på ei strand i havgapet i Bremanger i fjor høst, eller Helle Siljeholm og Sara Christophersens danseforestilling Area Y som ble spilt i ørkenen utenfor Ramallah sommeren 2016.

Når de i programmet beskriver Lulleli som en egen sjanger, prøver Berstad, Seljeseth og Helgebostad kanskje å skille sitt landskapsteater fra lignende prosjekter, eller fra betegnelsen forestilling overhodet, Og kanskje er det like greit. For selv om den dramaturgiske og konseptuelle tenkningen i dette prosjektet har sin opprinnelse i scenekunst – der verken stedspesifikke arbeider eller forestillinger med lang varighet er uvanlige – har ”Lulleli for Fruholmen fyr” en folkelig appell, frivillighet og sosial dimensjon som gjør at jeg like gjerne assosierer til spel, idrettsarrangementer og festivaler.

Det folkelige i Lullelien er spesielt tydelig i første del, der vi, akkompagnert av vår egen lille lommeradio og et kart laget spesielt for anledningen, får vandre rundt på øya og oppsøke ulike performancer som er blitt plassert ut i en relativt vid radius: Korpset spiller fra stadig nye steder i terrenget, et kor i gule fuglekostymer lager lydlandskap nede i et lite bryggehus, en dansekunstnerisk tombola tilbyr soloer der samtidsdansveteranen Cecilie Lindeman Steen slår seg løs i et gigantisk spillebrett tegnet opp mellom mose og lyng, og en drag-havfrue serverer gule cocktails i sanddynene på Ingøys egen Bahamas-strand – for å nevne noe. I dette mangfoldet av mulige opplevelser kan man enten jage rundt som barn i fornøyelsespark eller rett og slett slå seg ned i fjæra med en øl og myse utover mylderet av publikummere og gulkledde som om man var på Øyafestivalen. Tar man også med i betraktningen at mange av utøverne og de fleste av medhjelperne (som blant annet serverer mat på ulike utsalgssteder) er frivillige lokale – klare for en prat innimellom all kunsten – er assosiasjonen til Martnan (Trondheim) eller Marken (Kongsberg) heller ikke langt unna. Dette skaper en trygg ramme for publikummere som kanskje ikke har erfaring med scenekunst. Men jeg tviler jeg på at valg av Lulleli fremfor forestilling som sjangerbestemmelse har noe innvirkning her, for det synes som om publikum umiddelbart skjønner hva de er med på. Jeg er nok en av dem som blar mest febrilsk i programmet, redd som jeg er for å gå glipp av noe. En publikummer kommenterte da også, idet hun passerte meg på stien, at alle små steder fortjener å få sin egen festival.

Billig lyd og engangsprodukter Et annet formidlingsgrep som fungerer godt i konteksten er radiosendingene, som vi kan høre over vår personlige radio, og som følger oss gjennom hele ettermiddagen vi tilbringer på Ingøy. Radioen binder oss og forestillingen sammen, selv når de rundt 500 publikummerne og utøverne er spredt vidt utover øya. De to sjarmerende radioreporterne Seljeseth og Carlsen annonserer blant annet (i programposten Lulleliske nyheter) de ulike performancene som publikum kan få med seg, de spiller av opptak fra intervjuer med tidligere øy-beboere, og de gir oss utvalgte smakebiter fra øyas historie og annet Fruholmen-stoff. Ideen om å bruke radio til å koordinere publikum og skape et fellesskap er fin, og selv om radiosendinger/podcasts for tiden er relativt utbredt som virkemiddel i scenekunstsammenheng (her kan kunstnere som Trond Reinholdtsen, Morten Traavik, Fieldworks (Heine Avdal og Yukiko Shinozaki) og Mette Edvardsen nevnes) tilføres det en ny dimensjon i møte med Ingøy.

Den kjedelige siden av saken er imidlertid at lyden i de billige radioene (den typen et kunstprosjekt har råd til å kjøpe 400 stykker av) er ganske dårlig, over tid direkte slitsom. Dette fører til et stort behov for å få hodetelefonene av seg, noe man jo gjerne kan gjøre, bare at man da går glipp av potensiell interessant og viktig informasjon. For det andre er musikken som spilles ganske slitsom den også, særlig siden spillelisten virker vilkårlig og spriker i alle retninger. Blandingen av popmusikk, klassisk og joik blir i kombinasjon med den dårlige lyden en mølje som jeg gjerne skulle unngått. Radioene fungerer altså bedre som idé enn realitet – et potensial som kanskje en komponist kunne hjulpet landskapsteateret med å forløse?

Radioene i seg selv (billig plastprodukt med dårlig lyd), men også musikkutvalget som spriker i alle retninger – noe som man for øvrig også kan si om låtvalgene hos korpset, koret og i kirkekonserten – gir meg en følelse av overflod, kvantitet fremfor kvalitet og en bruk-og-kast mentalitet. Dette gjelder også plastkostymene som mange av utøverne har på seg, og scenografielementene (drager, kapper, seil, fjær etc) som brukes i de ulike perfomancene. Mange av dem går også i stykker foran øynene på oss, de er ikke ment å skulle vare. Dette valget kunne reflektert en kritikk av forbrukersamfunnet, men har her heller noe folkelig ved seg: Landskapsteateret benytter seg tilsynelatende av engangs- og billigproduktenes muligheter med samme likegyldighet som folk flest gjør i sine hverdagsliv. Og i møte med Ingøy vekker denne estetikken et spesielt ubehag i meg. Daglige nyhetsrapporter om for eksempel det urovekkende høye plastinnholdet i havet, og skaden dette har på alt liv der, stiger til overflaten av min bevissthet, og jeg får et intenst behov for å plukke opp de små plastbitene og -fjærene som spres utover øya til ære for jubilanten Fruholmen fyr.

Tivoli og tilhørighet Hva nå igjen med spørsmålet om hvordan mennesket påvirkes av naturen? Min umiddelbare respons i møte med Ingøy er en slags introvert meditativ passivitet (jeg får behov for å speide utover horisonten, legge meg ned i lyngen, lukte på mosen, stryke forsiktig over fjellet, stikke hånda ned i det iskalde vannet, være stille og tenke tanker uten innhold). Motsatt har Norsk landskapsteater tilsynelatende fått behov for å skape en kontrast, bli synlig og overdøve stillheten. Med gult som gjennomgangsfarge, tivoli som referanse og en ja-takk-begge-deler holdning i materialutvalg, har gruppen heller inntatt øya enn gått den i møte. Et spørsmål om hva naturen gjør med mennesket endres dermed til et spørsmål om hva mennesket kan gjøre i og med naturen.

Men kanskje er det nettopp slike strategier som må til hvis man skal gjøre noe som helst på dette stedet – kanskje er disse strategiene faktisk et resultat av møtet med stedet over tid, og med de som faktisk bor her. For jeg overbevist om at Ingøy fremstår ganske forskjellig for meg som kommer hit ens ærend, enn for de lokale – enten som de er fastboende, bor på noen av de omliggende øyene, eller er byfolk fra Hammerfest. I den forbindelse var det interessant å overhøre en lokal publikummer svare på spørsmål om hva han satte pris på ved Lullelien. Slike kunstopplevelser (som han for øvrig sammenlignet med turismen til området) fikk ham til å se stedet sitt med nye øyne, og rett og slett sette pris på naturopplevelsen han hadde tilgang til hver dag men altså oftest ikke bevisst la merke til. Dette ble støttet av en annen publikummer, som var rørt til tårer over at dette skjedde på et sted nært henne, et sted som hun hadde tilknytning til.

Kanskje kan vi snakke om en lullelisk effekt? Det er i så fall interessant å spørre om hva det er som skaper denne effekten – er det de kunstneriske valgene, måten kunstnere har møtt stedet og folkene der på, eller er det fordi Lulleli for Fruholmen fyr benytter seg av virkemidler og formidlingsstrategier hentet fra andre former for kulturopplevelser enn scenekunst?

I forestillingens andre del, “Landskapsmaleriet”, tas det store landskapet i bruk som scene, mens radioene sørger for konsentrasjon, helhet og fellesskap. Landskapsmaleriet starter med at publikum, til et tidspunkt oppgitt i programmet, finner seg til rette som fugler i et fuglefjell på en bergformasjon med utsikt over myr, berg, havet og den utenforliggende Fruholmen. Bare å sitte der, sammen med de andre, var en stor opplevelse i seg selv – kaffe, kjeks og sjokolade begynte raskt å sirkulere mellom oss som for å konsolidere følelsen av fellesskap. Litt etter litt begynte en utøver, to utøvere, tre utøvere å piple ut fra steinformasjoner og busker og vandre videre utover i landskapet. En plasserte seg på en høyde, en annen satte seg ned ved vannet, menes tredjemann fortsatte den rolige vandringen. Samtidig kunne vi på radioen høre en fortelling som delvis, men ikke helt, stemte med det vi så – et potent spill mellom tekst og faktisk handling. Gradvis begynte også andre elementer og karakterer å tre frem og inn i landskapet – vind-drager, gassballonger, barn iført gigantiske multekostymer og korpset med sine instrumenter som bagasje. På ett tidspunkt var det som om multebarna, de oransje, ruglete plastballene med bein på, fikk landskapet til å se ut som verdensrommet – de ble til kometer og planeter på vei utover i intet. I neste øyeblikk var de blitt til atomer, på vei mot hverandre, til nye bindinger.

Selv om ideen om landskapsmaleri er god, og de fleste elementene fungerer bra, faller helheten litt etter litt sammen da det rett og slett, bokstavelig talt, ikke spares på kruttet her heller. I fare for å bli for gjentakende: I møtet med denne utsikten, mot havet, mot fyret, gjør den minste ting stor virkning. Men istedenfor å la publikum få tid til å dvele over antydninger, eskalerer landskapsmaleriet konstant, igjen er mangfold og kvantitet valgt foran tydelighet og fokus. De ulike vandrerne blir bare flere og flere, og istedenfor å forsvinne begynner de å skape formasjoner og utføre koreografi. Den først forsiktig antydende historien over radioen utvikles i retning en potpurri av lydklipp fra radiosendingen. Maleriet avsluttes på beste og verste vis: På beste vis ved at fyret tenner for første gang i år, for 150. gang i historien, noe som er en symbolsk og vakker ting å være vitne til. På verste vis ved at det samtidig utløses et titalls røykampuller, som sprer gul røyk med vinden både utover fyret, havet og Ingøy. Selv om dette er interessant i et landskapsmaleriperspektiv – her males jo faktisk øya og havet gult – blir jeg igjen tatt av et ubehag, istedenfor å nyte synsinntrykket blir jeg sittende og irritere meg over at den (forurensende og usunne?) røyken stenger for utsikten til solnedgangen.

Det virker imidlertid ikke som resten av publikum deler mine (Oslo-ske, kunstelitistiske?) ettertanker, for det er en lystig og lett rørt forsamling som toger ned mot bryggene og Lulleliens tredje del – bryggedans – etter at røyken har lagt seg og utøverne har fått sin velfortjente applaus. Tross bismak i munnen stemmer jeg hjertelig i, Norsk landskapsteater fortjener honnør for at de greier gjennomføre en produksjon av denne størrelsen, men også for at de i det hele tatt trekker ut av scenerommet. ”Lulleli for Fruholmen fyr” er henvendt mot sitt publikum, den prøver ikke å skape distanse eller virke belærende – noe som er en kunst og verdi i seg selv! Og kanskje har det verken vært tid til, eller interesse for å utfordre publikum i større grad innenfor de rammene som denne gangen var til rådighet. I den forbindelse tillater jeg meg å gjenta overnevnte publikumssitat: ”Alle små steder fortjener sin egen festival”. Om Norsk landskapsteater vil utvikle Lullelien videre, for eksempel som en årlig hendelse, tror jeg altså ikke det skal stå på publikum.