En iscenesatt verden

To hettekledde skikkelser sitter på kne med ryggen til publikum idet vi finner plassene våre i amfiet. Bortenfor de to kroppene er det satt opp en vid, hvit gardin som det projiseres tekst på under så godt som hele forestillingen. Rosendal Teater er nok det ene av Trondheims to teaterhus hvor det oppleves berettiget å advare publikum om at forestillingen ikke er interaktiv, og å be publikum pent om å la være å snakke underveis. Det siste er nok mer for å introdusere forestillingens tema heller enn en reell bekymring for at vi skal bråke.

Ordkløveri Det er nemlig stemmen og språket som er gjenstand for Lond Malmborgs disseksjon. I tillegg til den visuelle, projiserte teksten, er det nesten konstant noen som snakker eller lager lyder, enten det kommer fra skuespillerne eller fra uidentifiserbare kilder. Lydene spenner fra babbling og latterhikst til kåte stønn, mens ordene blir uttalt i ulik rytme, intensitet, volum og hastighet. Noen ganger beveger utøverne (Malmborg og Rea Lest) seg rundt publikum mens de prater, slik at lyden oppleves romlig. Språk og stemme behandles også tematisk. Forestillingen svinger innom alt fra språkutvikling hos babyer, til stemmen som identitetsbærer og, ikke minst, språkets upålitelighet.

På den måten minner Things in my mouth om Lond Malmborgs forrige forestilling, Physics and Phantasma. Også her var det ordenes makt, og spesielt forholdet mellom fortelling og virkelighet, som hadde presedens. Men i motsetning til sistnevnte, som jeg husker som en nysgjerrig og finurlig undersøkelse av ordets potensial, er språket som blir denne forestillingens tematiske omdreiningspunkt tappet for innhold. Den har en langt mer dyster tone, for her er stemmen et virus som kontrollerer menneskeverten sin. Ikke bare har ordene mistet sin mening, vi mennesker er i tillegg navlebeskuende og desperate vesener som må høre våre egne stemmer for å få bekreftet at vi eksisterer.

Illusjoner Denne meningsløsheten smitter over på selve teaterformatet når en tilsynelatende essensiell komponent i forestillingen avsløres som konstruert og uvesentlig. Slike elementer er uansett ikke mer enn kun et “promise of theatre”, forkynner en stemme over høyttalerne. Det illusoriske ligger også til grunn for forestillingens høydepunkt hvor Lond Malmborg og Lest sitter på gulvet iført masker som ligner en slags omvendte munnkurver med overdimensjonerte, tegneserieaktige kjevepartier som skjuler halve ansiktet til utøverne. Når de klemmer på en spake beveger underkjeven seg slik at det ser ut som de snakker. Grepet kan høres klossete ut, men både Lest og Lond Malmborg tangerer spakene med overbevisning og presisjon idet de begynner å snakke på vegne av hverandre, og bytter således både stemme, humør og kjønn i et stadig mer skiftende og heseblesende tempo.

Flere slike enkeltscener som den beskrevet over fremstår originale og virkningsfulle. På et ellers stille og begivenhetsløst tidspunkt i forestillingen dras oppmerksomheten min mot teksten som blir projisert på den store gardinen. Når jeg leser ordene inni meg blir de til min egen indre, dømmende stemme. Den er nokså nådeløs. Det er også fascinerende når Lest, som er fra Estland, må resitere en lang tekst på norsk for publikum. Det at hun selv ikke vet hva hun sier skaper et komisk skille mellom hennes fremtoning og innholdet i replikkene. Teksten hun ramser opp er imidlertid såpass lang at jeg skulle ønske innholdet utviklet seg i en eller annen ytterliggående retning for i større grad å skape kontrast mellom medium og budskap.

Flyktige komponenter Selv om Things in my mouth rører ved svært interessante tema som den flere ganger formidler på effektfullt vis, så opplever jeg at helheten halter. Kanskje er det meningen at forestillingen skal være fragmentert og delvis bære preg av å være litt grunn, all den tid meningsløsheten rår. Men, tørre vitser er og blir tørre vitser selv i et metaperspektiv. Det er for mange gjentagelser, sprikende retninger og for lite dveling ved de mest interessante partiene til at jeg synes forestillingen virkelig sitter. Jeg tror Things in my mouth ville nytt godt av en dramaturgisk innstramming samt det å våge å si noe, til tross for ordenes lumskhet.