Dramatisk kunstpolitikk

De som er med: kunsten (heretter kalt X), staten (heretter kalt S), markedet (heretter kalt M) eller begge (heretter kalt SM), teoretikere, akademikere og forskere (heretter kalt TAF) og jeg, som er etterforskeren.

Det hele startet med at X følte seg truet og ville at jeg skulle undersøke saken, noe jeg påtok meg da jeg anså den som spesielt alvorlig. Det viste seg at X lenge var blitt latterliggjort og kalt en unyttig snylter, at den var blitt utsatt for stadig mer brutale hersketeknikker, byråkrati og fattiggjøring, og det var tydelig at situasjonen var farlig.

Jeg skjønte med en gang at M måtte stå bak, at S var i ledtog med dem, og at situasjonen så ut til å gå fra ille til verre etter at S ble mørkeblå og villig plasserte seg i lomma på M.

Jeg oppdaget at S ofte snakket om kunnskap, men aldri om dannelse eller tenkning. Den snakket gjerne om innovasjon og nytte, men aldri om eksperiment og X, med mindre det handlet om at X måtte skikke seg, bli såkalt profesjonell, som betydde å tjene egne penger, det vil si være uavhengig av S, og bli en ordentlig næring. Jeg oppdaget dessuten at det var mye de ikke sa, og at den ukjente trusselen mot X eksistens hadde form av en slags hevn, og at de nøt det.

Mye tydet på at også TAF var med, at de var besatt av makten i språket, og at den virkelige virkeligheten var blitt sekundær for dem. Jeg oppdaget at TAF snakket mye om tverrfaglige samarbeid, mens de i virkeligheten var dypt proteksjonistiske. De innrettet seg motstandsløst i det markedsliberalistiske SM, gjorde det de fikk betalt for, og ellers ingenting, selv om de visste veldig godt hva som holdt på å skje med X.

Undersøkelsene ble virkelig uhyggelige da jeg oppdaget at X også hadde begynt å snakke på nye måter. Den var utrygg, og for å bøte på motstridende følelser og tvil hadde den begynt å snakke med ubegripelige ord og vendinger, ofte på et slags engelsk, som den nesten ikke forstod selv en gang, og hvis den ikke snakket på denne måten snakket den ofte forretninger.

Under et besøk hos X la jeg fram resultatet av undersøkelsene mine. X var blek, unnvikende, og mumlet noe om slutten, og at det kanskje var best å avslutte undersøkelsene. Jeg kunne ikke annet enn å si at alt tydet på at når X var en gruppe eller et individ med avvikende organisasjonsform og kunstsyn, utenfor normer og sjangre, som drev med eksperimenter og maktkritikk, var den spesielt utsatt. Og jeg ymtet frampå om at den kanskje burde ta i bruk mer tradisjonelle metoder, eller være mer forsiktig. Men det er jo akkurat det jeg ikke skal, ropte X, og fikk i samme øyeblikk alvorlige kvelningsfornemmelser.

Etter en stund spurte den om jeg hadde hørt vitsen om elefanten og musa som var ute og syklet? Musa satt foran og tråkket, og elefanten satt bak og plystret. Landet fór forbi dem med alt sitt, og musa bare syklet og elefanten bare plystret, men da de kom til en oppoverbakke spurte elefanten: skal jeg hoppe av, eller? Som du skjønner, forklarte X, hvis X er stille som ei mus, er M fortsatt den som hopper av i motbakke, selv om det er musa som sliter og elefanten som blir fet.

X innrømmet at den kanskje ikke hadde det helt bra, men at det sikkert ikke var alvorlig, og den ville uansett absolutt ikke si det høyt, fordi offentlig oppmerksomhet måtte brukes til X og ikke alminnelig mas. Wovon man nicht sprechen kann, darüber muss man schweigen, mumlet X, og jeg ropte forskrekket at undersøkelsene helt tydelig viste en sterk tendens til at dannelse var blitt til konkurranse, som alltid medfører anti-dannelse, og en uhyrlig farlig situasjon! Jeg grep tak i X, prøvde å få blikkontakt og sa at hvis språk er lik X kunne taushet vært en mulig strategi, men det er tvert i mot. Språket er SM og TAF, og dessuten tyder tallene, og stadig flere institusjoner og kunstadministratorer, på at ingen vil snakke med X lenger, og bare kan forstå hva X driver med hvis det blir forklart av TAF. Du setter alt på spill hvis du overlater til TAF å definere diskursen, og særlig fordi de snylter på vitenskaplige sannhetsautoriteter, som SM liker.

Etter denne samtalen hørte jeg ikke mer fra X, og episoden slutter med at jeg står utenfor og roper at det er i språket at den egentlige krigen foregår, men X kunne ikke svare.