Distansert barokk og hjerteskjærende folklore

Som sin hovedproduksjon i år har Ringsakeroperaen valgt å sette opp to enaktere, Henry Purcells Dido og Aeneas og Cavalleria rusticana av Pietro Mascagni. Det er en uvanlig kombinasjon – Cavalleria settes som regel opp sammen med Pagliacci (R. Leoncavallo), en konstellasjon så vanlig at den har fått økenavnet Cav/Pag. “Cav” og “Pag” er begge italienske operaer, henholdsvis fra 1890 og 1892, og opererer i samme historiske, musikalske og stilistiske univers, mens Dido og Aeneas er skrevet på slutten av 1680-tallet og representerer således et helt annet estetisk uttrykk. Valget er interessant på mange måter, men kanskje særlig i et operahistorisk perspektiv, fordi man får to såpass ulike epoker stilt opp mot hverandre til direkte sammenligning.

Først ut er Dido og Aeneas, en fortelling hentet fra Aeneiden av den romerske dikteren Vergil. Et uvær til havs fører Aeneas til Kartago, der han forlover seg med dronning Dido, men blir etter kort tid narret av en misunnelig og kalkulerende trollkvinne til å tro at han straks må reise videre. Dido blir rasende, og selv om Aeneas ombestemmer seg er Dido urokkelig, sviket er allerede skjedd, og hun jager Aeneas av gårde, og før hun selv går hen og dør av sorg.

Statisk regi Som i mange barokkoperaer er handlingen ganske statisk og tablåbasert, og det er som om Ronald Rørviks regi forsøker å rendyrke dette. Koret er for det meste til stede på scenen, sirlig oppstilt i ulike formasjoner, og Dido er en antikkens dronning i ordets rette forstand – hun ligger stort sett bare på en divan eller sitter på en trone, mens Aeneas skrider inn og ut med stoisk ro og prinselig verdighet.

Visuelt fungerer det strålende, og koret får en artig tilleggsfunksjon som scenedekor, med sine fotside toga-inspirerte drakter i mange ulike farger. Sammen med kulissenes høye, slanke søyler skaper det en gjenkjennelig gresk-romersk atmosfære. Imidlertid fører den teatrale, stiliserte tilnærmingen til at publikum holdes på en armlengdes avstand, og på tross av Camilla S. Vists inderlige og lyriske stemme, forblir Dido litt distansert og fjern. I dødsøyeblikket, når hun synger den legendariske arien “When I am laid in earth” (populært kalt “Dido’s Lament”) ligger hun på divanen sin bakerst på scenen og formelig visner hen, og ariens enorme dramatiske potensial forblir i stor grad uforløst. Det er heller ikke lett å få tak i Aeneas’ følelser eller agenda, selv om det ikke er noe å utsette på Aleksander Nohrs rolleprestasjon. Han synger smidig og vakkert, men får lite rom til å gjøre noe videre ut av seg.

Mer død og kjærlighet Cavalleria rusticana er også en historie der svik i kjærlighet fører til døden: Turiddu kommer hjem fra krigen og oppdager at hans kjære Lola i mellomtiden har giftet seg med en annen. Som hevn eller trøst eller begge deler forfører Turiddu den stakkars Santuzza, men da blir Lola sjalu og setter døren på gløtt for ham. Turiddu lar seg ikke be to ganger, men ofrer uten videre Santuzza for en utroskapsaffære med Lola, og i tråd med barbariske bygdedyrsskikker er det selvsagt Santuzza som fordømmes for å ha blitt forført og forlatt. Landsbyen vender henne ryggen, og hun får ikke engang gå i kirken. Santuzzas hudløse bønner til Turiddu om å gjenopprette hennes ære faller for døve ører, og syk av sorg og raseri avslører hun sannheten til Lolas mann, Alfio, som til slutt dreper Turiddu i duell.

Det visuelle er stadig like praktfullt – de romerske søylene er nå blitt til søylegangene i kirken, og korets togaer er byttet ut med like fargerike folkedrakter – men i motsetning til Dido er regien her stram og dynamisk og utnytter alle kontrastene i fortellingen til fulle, fra de sorgløse landsbyboernes fester til Santuzzas fortvilelse over å holdes utenfor dem.

Santuzza i sentrum Rollefigurene i Cavalleria er ganske plastiske, og mye kan legges til og trekkes fra mellom linjene. I denne regien settes Santuzza i sentrum, et grep som fungerer svært godt. Hun framstår ikke bare som et hjelpeløst offer, men som en som tar opp kampen for å redde sin ære, og jeg synes hun virker mer motivert av selvoppholdelsesdrift enn av kjærlighet. Dette forsterkes av Turiddus tilsynelatende ufølsomhet. I Nasjonaloperaens oppsetning i fjor framsto han langt mer delt, som en plaget mann som virkelig vakler mellom sterk kjærlighet til to kvinner, men her får hans urokkelighet – uansett om den måtte skyldes skam og fornektelse eller genuin råskap – fram den blodig urettferdige samfunnsorden som muliggjør Santuzzas vanskjebne. Hun er ikke nødvendigvis først og fremst aktør i et mellommenneskelig drama, men faller mellom alle stoler i et råttent system. Som i en del andre produksjoner er Santuzza også her gravid, noe som kan forklare at hun tenker mer på fremtiden enn på egne følelser. Når regissøren lar henne spontanabortere samtidig som Turiddu blir drept, tviholder hun på vår oppmerksomhet, og lar oss ikke henfalle til medlidenhet med ugjerningsmannen.

Elitedivisjon Musikalsk sett befinner vi oss her i distriktsoperaenes elitedivisjon. Siv Misund som Santuzza eier hele scenen og fyller rommet med sin overskuddsfylte og usedvanlig blanke mezzosopran, og når hun sniker seg med i påskeprosesjonen for å få en flik av fellesskap, og stemmen hennes trenger gjennom fullt kor og orkester som om hennes bønn er sterkere enn alle de andres til sammen, er det så rørende at det nesten ikke er til å holde ut. Et annet høydepunkt er sekvensen der hun bønnfaller Turiddu (Kristian Krokslett) om å løfte henne ut av elendigheten mens han avviser henne stadig mer kontant, og stemmen hennes får selskap av Kroksletts mektige og metalliske tenor.

Operaorkesteret, bestående av Hedmarken symfoniorkester og ensemblet Mjøsmusikk, låter virkelig godt, særlig med tanke på deres prosjektbaserte sammensetning av amatører og profesjonelle. Dirigent Torodd Wigum kommer løpende inn i orkestergraven og hopper opp til dirigentpulten, og det er som om denne vitaliteten smitter over på musikerne, mens han driver dem til dynamiske topper og lokker fram nyanser og solistiske partier. Koret imponerer også, og holder et høyt nivå gjennom begge operaene.

Hilde Halvorsrød har fått reisestøtte fra Fritt Ord til å skrive kritikk av distrikts- og regionopera i Norge. Se tidligere kritikker, kommentar og debatt i relaterte artikler.