Dette er ingen danseforestilling

Noe av det fine med Dansens Hus, bortsett fra dansen i seg selv, er at der kan man søke tilflukt fra og beskyttelse mot den flommen av ord som ellers truer med å drukne oss. Da jeg skjønte at det ikke var tilfellet denne gangen, fikk jeg panikk. Sanseapparatet var innstilt på en annen frekvens enn den teksten som rullet kontinuerlig, på engelsk, forestillingen gjennom. Jeg fikk det for meg at her gjaldt det å få med seg hvert bidige ord, hvis ikke var jeg lost. Rundt meg satt folk og koste seg og lo mens jeg lurte på hva de nettopp hadde sagt der nede på scenen som var så morsomt.

Jeg visste jo at danseren og koreografen Alan Lucien Øyen og kompaniet hans, winter guests, bruker mye tekst i sine forestillinger, men her var tilstedeværelsen av tekst, og det tilsvarende fraværet av dans, så markant at jeg måtte parallellforskyve meg selv til et annet utsiktspunkt.

Men gradvis kom, kanskje i rent selvforsvar, go-with-the-flow-følelsen. Den som sier: Slapp av, det er ikke så farlig. Lytt til klangen av ordene. Nyt skuespillernes bevegelser, deres flytting rundt på scenografien, studér Kate Pendrys ansikt når hun ikke sier noe, Suzie Davies´ fint avstemte gange. Og gradvis falt ting på plass. Tror jeg.

Upåklagelig timing America – Ep. 2 Psychopatriot er del to i en trilogi om det hverdagslige, mytiske – og politiske – USA. Teksten er en slags mosaikk, bygget opp på basis av en serie selvopplevde og gjenfortalte historier. Det hele utspilles innenfor de samme scenografiske rammene som i del én, AMERICA – Visions of love, fra 2009: Sju enkle og like ”L”- formete trekonstruksjoner som underveis stadig flyttes rundt på av skuespillerne selv og settes sammen i en rekke forskjellige kombinasjoner som de agerer i.

Timingen, nå rett etter presidentvalget i USA, er upåklagelig. Men i starten er det mest Oslo og norsk kulturpolitikk det dreier seg om i en metateatral introduksjon. Det kommer blant annet til uttrykk ved at Kulturrådets forrige scenekunstkonsulent Melanie Fieldseth, i Suzie Davies´ skikkelse, opptrer i en lengre humørfylt spørsmål/svar-sekvens med Kate Pendry som representant for winter guests. Kompaniet tilhører som kjent det eksklusive selskapet innen det frie feltet som mottar basisfinansiering fra Kulturrådet.

Etter hvert lander aktørene i USA og kan begynne sin utforskende vandring inn i Det Amerikanske. Hva er myte og hva er virkelighet, og er det egentlig noen forskjell? Det refereres ofte til AMERICA – Visions of love, som jeg ikke har sett. Men det bestemmer jeg meg etter hvert for at ikke gjør noe. De forskjellige fortellingene som spilles ut har et anekdotisk preg og minner til tider om Talking Heads-vokalist David Byrnes fabelaktige film fra 1986, True Stories. Gjennom en rekke hverdagshistorier, hentet fra og inspirert av tabloidpressen, legges et puslespill som til slutt skal forestille det samtidige (Nord-)Amerika. Noe liknende gjøres her, i tråd med programtekstens etterlysning av vår tids ”great american novel” – hvor blir den av og hvordan vil den se ut nå? Et betimelig spørsmål når vi nå fra sidelinja skremt følger med på utviklingen i USA post-Obama.

Holdes nede Skuespillerne agerer ekstremt konsentrert. De sitter, står, går, snakker og flytter rundt på scenografien i et mønster der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det hele holdes bemerkelsesverdig nede hele veien, som i et laboratorium hvor alle kjenner sin plass og hvor det arbeides iherdig, målrettet og kontrollert fram mot et mulig resultat; ny innsikt i forskningsobjektet.

Flere av skuespillerne, spesielt Kate Pendry og Øyens medforfatter, Andrew Wale, veksler på å være en slags radioverter på sidelinja, som driver fortellingen framover og kommenterer det som skjer. Det gir det hele en fremmedgjort marerittaktig intimitet.

Etter hvert går det for alvor opp for meg, midt i dette ekstremt teksttunge universet, hvordan en dansemessig tankegang gjennomsyrer alt og skaper et fremmed og samtidig velkjent uttrykk. Aktørenes interaksjon, deres bevegelser i rommet, er ekstremt nøye koreografert, som en dans, ja selv replikkene danses fram!

Ingen danseforestilling ”Dette er ingen danseforestilling”, står det i programteksten. Og når det ikke er dans, så må det jo være teater! Eller? Mulig det bare er det at ingen har fortalt meg at denne typen teater er utrolig hipt andre steder i verden? Jeg har sett det før, som innslag og fragmenter i andre forestillinger, men aldri så konsekvent gjennomført.

Det finnes et utall teknikker, metoder og refleksjoner rundt skuespillerarbeid langs mange ulike skalaer, i alle retninger, mellom tradisjoner og kontinenter. Her er det som om en asiatisk-liknende disiplin, stilisering og avpersonifisering av de enkelte karakterene møter et mer klassisk, vestlig skuespillerarbeid. Dette gir rom for en minutiøs, helt inn til beinet detaljering og dermed påfallende nok, nyansering, av uttrykket, både fysisk, i ansiktsmimikken og i stemmebruken. Skuespillerne, hvorav både Suzie Davies og Anton Skrzypiciel har bakgrunn som dansere, fyller dette uttrykket med hele seg.

Uttrukket dramaturgi Det hele legges inn i en uttrukket aristotelisk dramaturgi, hvor forløsningen av stoffet settes på vent. Først et godt stykke uti annen akt i denne tre timer lange tekstteaterdanseforestillingen faller ting på plass. Det er krevende og fordrer en god dose tålmodighet. Jeg hører til de som ikke er spesielt begeistret for disse snakkesalige mursteinene som det er så mange av i amerikansk litteraturhistorie. Stoffet i denne forestillingen synes jeg preges til en viss grad av denne snakkesaligheten og hadde tålt en innstramming, spesielt i første akt.

Men pausen mellom første og andre akt innevarsler at noe skal skje, og det gjør det. Stoffet brettes ut, uttrykkene varieres og skaper åpninger hvor det er mer plass til oss som ser på. Konklusjonen på det hele, preget som den er av det som nylig har skjedd, er av det pessimistiske slaget, og likevel er det noe fortrøstningsfullt over Kate Pendrys myke radiostemme der den til slutt geleider oss inn i en lang, mørk vinter, til tonene av Nat King Cole.