Det store i det lille

Endre er en raring som tusler rundt for seg selv og prater med konglene. Han er en på mange måter litterær arketyp. Han har trekk av Espen Askeladd, den innadvendte outsideren i brødreflokken. Men den han likner mest på er kanskje Tarjei Vesaas sin legendariske figur fra Fuglane, «Tusten». Han som fikk navnet sitt fra de tynne, pistrete granene som aldri vokste opp til å bli ordentlige trær. Endres «tust» er dodo-fuglen, eller dronten som den kanskje er bedre kjent som, en stakkarslig, unyttig fugl som holdt til på øya Mauritius i Stillehavet. Den bar på en stor, tung kropp som de små vingene ikke var i stand til å løfte, og døde ut på 1870-tallet, omtrent på den tida da historien i Ruth Lillegravens biografiske diktsamling Sigd finner sted. Vi befinner oss på den vestlandske landsbygda, der gårdsbrukene har gått i arv fra far til sønn i generasjon etter generasjon. Bakom synger industrialiseringen. Den tallrike barneflokken skrumper inn. Noen dør, andre drar til Amerika, og de gjenværende jentene gifter seg og flytter til andre gårder, og til slutt er det bare Endre igjen til å ta seg av arverekkefølgen.

Saftig språk Språket er saftig, rytmisk, fullt av bokstavrim og repetisjoner:

dette må du gjera dette må du vera berre slik kan berg og båre og fjell og fjøre framleis vera vårt framleis vera du og eg

sier faren til Endre når han planter arven i sønnen. En tillit Endre setter alt inn på å vise seg verdig.

Eneste tydelige scenografiske ingrediens på Scene 3 befinner seg bak bobinettet bakerst på scenen: noen tynne, langstrakte, buklete objekter som, når de blir lyssatt, framstår som et ekko av Jan Groths teppe på hovedscenen, og til enhver tid minner oss på hvor vi befinner oss: Det Norske Teatret.

Vågestykke Å sette Sigd opp som teater er et lite vågestykke som ensemblet kommer godt ut av. Skuespillerne styrer alle klar av den tradisjonelle teaternynorsken, selv om det kun er hovedrolleinnehaver Morten Svartveit som er ektefødt vestlending. Det klinger fint, og helt i samsvar med Ruth Lillegravens frodige språk. Hun er først og fremst poet, men har også gitt ut barnebøker og romaner. I fjor debuterte hun som dramatiker med Cally, om Det Norske Teatrets første kvinnelige sjef, nazisten Cally Monrad.

Husregissør ved Det Norske Teatret, Peer Perez Øian, har alliert seg med danseren Magnus Myhr som koreograf. Dette setter et markant preg på forestillingens uttrykk ved et mer eller mindre permanent tilstedeværende fysisk arbeid, som på sitt beste sitter sammen med det verbale som ei knyttneve full av kraft. Men det gjør også skuespillerne sårbare, spesielt i første del før de er blitt ordentlig varme, hvor elementene ser ut til å leve hvert sitt liv og bevegelsene reduseres til en slags illustrasjoner til teksten. Da er det tydelig at skuespillerne i sitt arbeid mangler en intensjon som er genuint fysisk. Men dette går seg til og i det avgjørende øyeblikket, møtet mellom Endre og prestedattera Abelone (Kjærsti Odden Skjeldal), forenes det fysiske og det verbale på dynamisk, vakkert vis.

Eksistensberettigelse Men så kommer tragediene på løpende bånd. Abelone mister barnet deres. Endres store forbilde, faren med bjørnekreftene (Gard Skagestad), dør. Endre blir spilt ut over sidelinja, fratatt ansvaret for garden og går inn i en depresjon som fratar han det språket som var så nært knyttet sammen med livet på garden og den arverekkefølgen han så seg selv som en del av. Han mister sin eksistensberettigelse og blir taus og utilgjengelig, noe Abelone blir en maktesløs tilskuer til. En norsk-engelsk ordbok, sendt fra broren i Amerika, setter imidlertid Endre på sporet av et annet liv. I sin isolasjon stuper han inn i den, noe som gir impulser til en finurlig og morsom lek med ord, og som i neste omgang viser seg å være kanalen tilbake til livet og Abelone. Paret finner hverandre igjen ved å kommunisere på et forutsetningsløst, selvoppfunnet pidgin-språk, som åpner for ny erkjennelse og en frihet som var hemmet av den strenge odelstradisjonen.

Det er altså det store livet vi ser utspille seg i det lille livet gjennom et arbeid som skuespillerne ser ut til å gå inn i med entusiasme og lojalitet. Dette er et fellestrekk ved mye av det som settes opp på Scene 3, en arena for nettopp åpen, skuespillerbasert utprøving av nye uttrykk. Et sympatisk og, på sitt beste, inspirerende trekk ved det er at selve arbeidsprosessen forblir synlig i sluttresultatet. Det hakket og gikk til tider i stå i første del, men på sitt beste gir den kombinerte leken med språk og fysisk skuespillerarbeid en opplevelse av integrert dialektikk og en følelse av dynamisk framdrift.