– Det handler ikke om å bygge seg selv, men om å lære å bygge

I møte med Karmenlara Ely føler jeg meg litt som Wallace Shawn, den introverte, fåmælte dramatikeren uten publikum i filmen Min middag med André (1981, Louis Malle). Gjennom to timer sitter han på en New York-restaurant og forsøker forgjeves å følge med på den verdensvante, utadvendte teaterdirektøren André Gregorys beretninger om sine transcendentale opplevelser på workshop med teaterlegenden Jerzy Grotowski ute i de polske skogene.

Karmenlara Ely kommer på det nærmeste rett fra New York. Midt i jetlag’en er hun verbalt hundre prosent dedikert til sitt kunstneriske og pedagogiske prosjekt, der vi møtes på en restaurant ved elvebredden på Kråkerøy-siden av Glomma, rett ved siden av det 20-årsjubilerende Akademi for scenekunst. Hun snakker, jeg spiser. Jeg lurer inn et stikkord, hun tar en bit, svelger og fortsetter sin tanke og talestrøm, som jeg antar har pågått med samme intensitet siden hun som barn begynte på danseskole på sitt hjemsted i Midt-Vesten. Det vrimler av anekdoter og innskutte referanser til filosofer jeg aldri har hørt om, i høyt tempo, på amerikansk. Jeg strever for å holde meg påkoblet. Men plutselig, ut av det blå, spør hun:

– Synes du at hipsterne dreper kunsten?

– Ja! svarer jeg umiddelbart uten å tenke meg om, lykkelig over endelig å kunne bidra med noe.

– Det synes jeg og. Det er faktisk min aktuelle besettelse. Men ikke det at jeg er noe lysende unntak, jeg er antakelig en av dem selv.

Etter denne nye starten på samtalen, var det ikke så farlig med alt jeg ikke hadde klart å følge med på til nå.

Klassisk avantgarde Grunnen til at vi møtes er at Akademi for scenekunst i Fredrikstad fyller 20 år og feirer seg selv med en fire dagers festival, The House and The Lights, som varer til og med søndag. Akademiet utgjør det ene av to offentlig finansierte alternativer til Teaterhøgskolen i Oslo, det andre er Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag. Begge stedene har plassert seg på sine egne, godt synlige, og helt forskjellige steder i teaterlandskapet. Enkelt sagt: I Nord-Trøndelag knytter de seg i stor grad til en fysisk, mimisk tradisjon etter den franske scenekunstneren Jacques Lecoq, mens man i Fredrikstad knytter an til en tverrfaglig, mer performanceorientert retning, i tradisjonen etter klassisk vestlig avantgarde. Målet er å gi studentene ferdigheter som gjør dem i stand til å benytte seg av et bredt spekter av kunstarter: musikk og komposisjon, dans og koreografi, performance og konseptkunst, arkitektur og billedkunst.

En kombinasjon som Karmenlara Ely, som kunstnerisk leder for skolens skuespillerutdanning, virker spesiallaget for.

Hun kommer fra den lille byen Grass Lake i staten Michigan i Midt-Vesten, hvor hun tok undervisning i samtidsdans på en offentlig kulturskole.

– Akkurat det med det offentlige har vært viktig for meg i min forståelse av forholdet mellom kunsten og fellesskapet, sier hun. – Jeg vokste opp i en familie og et miljø med knappe ressurser, hvor kunsten betydde enormt mye. På den tiden ville man kanskje kalt det vi holdt på med for danseteater, hvor vi fikk bygge kulisser, lage våre egne danser, fortelle historier, bruke litteratur, og det har fulgt meg siden. Etterhvert begynte jeg på et konservatorium hvor jeg studerte både dans og musikk og ble kjent med både en kompositorisk og en visuell tankegang, uten at jeg på det tidspunktet, som tenåring, hadde noen bevissthet om hvor dette kom fra og hvor det ville bringe meg videre. Men det jeg følte var vel at det ga meg et verktøy til å oppnå en innsikt og utvikling som jeg ikke fant noe annet sted.

Men hun var utålmodig og raskt på vei videre.

– Jeg reiste hjemmefra som veldig ung og lærte tidlig å forsørge meg selv. Jeg ble selvstendig og hadde mange jern i ilden, ble med i et kompani som het The Velvet Lemons som var sterkt influert av den tverrkunstneriske tankegangen fra seint 80- og tidlig 90-tall. Jeg var med der i noen år på østkysten. Deretter ble det danseutdanning på college, hvor jeg fikk muligheten til å følge mitt eget løp og skape mitt eget program som videreførte den tverrkunstneriske og tverrfaglige tankegangen. Jeg kom inn i poststrukturalisme og filosofi og fikk etter hvert utviklet en idémessig plattform – a reason to stay alive through the arts.

Trinidad og Tobago Derfra gikk turen videre til den lille karibiske øystaten Trinidad og Tobago.

– Jeg var opptatt av kroppens bevegelser i rommet og jobbet der med en fantastisk fotograf, Jeffrey Chock, som var spesialist innen fotografering av dans og karneval, som jo står sterkt på Trinidad og Tobago. Han og regissør Tony Hall introduserte meg for veteranene innen Trinidads karnevalskunst som jeg jobbet tett med dag etter dag. Denne utrolige karnevalsverdenen ga fullstendig mening for meg. For også dette forholder seg veldig aktivt til omgivelsene, fellesskapet, samfunnet rundt og til historien, ikke minst kolonihistorien. Der fant jeg sterke identifikasjonspunkter. Min egen bakgrunn er en blanding av europeisk og innfødt nord-amerikansk. I den kulturen lever vi med spøkelsene fra tradisjonene og fortiden. Og vi lever med resultatene av kolonialismen; fattigdom, arbeidsløshet, alkoholisme, slik at halve familien er så å si utilgjengelig. I karnevalskulturen møtte jeg denne fullstendige sammensausa ideen om identitet, som jeg kjente meg igjen i, utviklet på tobakks, sukker-og kakaoplantasjene hvor det jobbet mennesker med asiatisk, afrikansk og innfødt opprinnelse. Og denne blandingen er det som uttrykkes i karnevalet.

– Siden flyttet jeg til New York og begynte med performance-studier. Det var opprinnelig ikke planen, jeg skulle gå videre med studier i den dansende kroppen og fenomenologi. Men så begynte jeg å undervise på universitetet med utgangspunkt i det jeg hadde erfart på Trinidad, hvor jeg stilte spørsmål rundt den ensidige teoretiske innfallsvinkelen og hvor jeg snakket mye om den dansende og erotiske kroppen. Dette var på avgjørende vis med på å definere min videre karriere som underviser. Ikke minst gjennom mitt pågående samarbeid med andre kunstnere, både i New York og utlandet, hvor teori og praksis var vevd inn i en helhet og en sosial sammenheng.

Sterke spenninger Hun har nå vært i fem år ved akademiet, og undervisningen har utviklet seg kraftig i den tiden. – Jeg kom til et sted med sterke spenninger – spenninger som jeg kunne utnytte og trekke i den retningen jeg sto for. Akademiet er jo kjent for å stille spørsmål ved metodikk innen teaterskaping, spørsmål om hvor grensene går for hva som er teater og ikke minst spørsmål ved idéen om hva en skuespiller er. Det er det universet vi beveger oss innenfor. Så jeg kjente meg igjen da jeg kom. Men jeg vil understreke at mitt bidrag på avgjørende vis bygger på integriteten og visjonene til min forgjenger, Camilla Eeg-Tverbakk, og mitt pågående samarbeid med Serge von Arx, som er kunstnerisk leder for scenografiutdanningen. Den utvidede definisjonen av scenografi som Serge utvikler, er i en viktig dialog med min visjon for vår skuespillertrening.

Første gang jeg opplevde Karmenlara Ely på nært hold, var under Scesam-konferansen om scenekunst for barn i 2014. Hun holdt der et foredrag som i stor grad handlet om skuespillerens tilstedeværelse i rommet. Det spesielle ved foredraget var nettopp hennes egen tilstedeværelse. Ved sin måte å snakke på demonstrerte hun i samme åndedrett det hun snakket om. Men når jeg nevner dette for henne, er hun ikke ubetinget glad for referansen til begrepet tilstedeværelse.

– På den ene siden er det noe vi legger vekt på, på den andre siden blir det litt sånn: Å nei, ikke det nå igjen!

Jaja, det finnes alltid en klisjé som truer med å fange oss og holde oss der: – Jeg vil ikke lage en fetisj av det ordet eller lage et stort poeng av karisma som en strategi. Kanskje jeg bare prøver å lære meg en måte å beskrive det bedre på. Jo lenger jeg har vært på Akademiet, jo mer har jeg kommet til å forstå at skuespillerens trening mest går ut på å framstå som en person som opptrer ikke bare i teatret, men like mye i rommet og i samfunnet, gjennom å ta i bruk hele sanseapparatet, sier hun.

Hipsterkulturen Det er omtrent på dette punktet i samtalen at hun begynner å snakke om hipstere. Hun kommer tilbake til der hun kommer fra, hvor det å ha respekt for og lytte til de eldre er en sentral del av den innfødte kulturen.

– Vi serverer ikke et koldtbord fullt av valgmuligheter; ”Hmm, kanskje jeg skal gjøre det, eller kanskje det! Hva synes du?” Alle er forpliktet i forhold til sin egen research og sitt eget materiale. Jeg har jobbet i noen år med Muriel Miguel og Spiderwoman-teateret, et 40 år gammelt feministisk avantgardeteater som også har forholdt seg aktivt til det innfødte samfunnet. Ved å jobbe med dem har jeg blitt mer og mer oppmerksom på nødvendigheten av å være tro mot sitt eget prosjekt. Dette står i sterkt motstrid til hipsterkulturen med sin buffet-holdning til virkeligheten og samfunnet, holdningen at verden ligger for dine føtter og at du har valgfrihet til å gjøre hva du vil. De har ikke lært at det finnes historier som du ikke kan fortelle, som ikke er ment for deg. Det finnes faktisk sånne ting som offer og hengivenhet, ting som ikke kan lekes med, men som krever at du lever med dem. Jeg håper at jeg bringer noe av dette med meg inn i undervisningen på akademiet, som kommer fra den sammenhengen jeg er oppvokst i, bevisstheten om at multikulturell eller internasjonal orientering ikke automatisk betyr tilgang til alt det som disse kulturene har å by på. Det går rett inn i det vi jobber med, som handler om å utvikle en følsomhet i forhold til omgivelsene. Hvor befinner mine grenser seg? Hva kan jeg fortelle og hva kan jeg ikke fortelle? Hva kan jeg dele og hva ikke? Det handler om å gi seg hen til rommet uten å vite hva som kommer tilbake. Å sende et rop ut i mørket, en radikal generøsitet, en sårbarhet og en romantisk tro på at det er verdt et forsøk, selv om du faller eller feiler.

Monumentenes fall Å falle – og bygge – er noe hun ofte kommer tilbake til. – Vi leste påfallende nok tekster om monumentenes fall da Twin Towers falt på 9/11. Men det har også bevisstgjort meg om nødvendigheten av å frigjøre skuespillerens selvbilde fra det monumentale. Det handler ikke om å bygge seg selv, men om å lære å bygge. Målet er ikke at du straks du ser en skuespiller i et rom konstaterer at wow, han eller hun kommer fra Akademiet for scenekunst! Et sånt stempel er ikke vi interessert i, men å gi skuespillerne verktøy til å skape sin egen identitet.

Det kan sikkert komme strålende kunst ut av det, men det er ikke poenget. Og først og fremst er det ikke nok. Jeg ønsker at mine elever møter kunstverdenen med handlinger, spørsmål, ideer, bevegelser og forestillinger – gjerne på samme måten som en demonstrasjon, en protest eller en festival griper inn i hverdagen. Dette går tilbake til karnevalet: Jeg danser, ikke for å bli sett dansende, men for å oppløse kroppen og bli en del av gata.

Hvordan ser dere for dere at den pågående festivalen skal markere Akademiet? – Festivalen er viktig, ikke bare fordi den identifiserer våre 20 år, og de menneskene som gjorde denne skolen mulig, men fordi vi kommer sammen for å finne ut hvem “vi” er, som et utvidet fellesskap og nettverk av mennesker med felles erfaringer, og historie. Vi har ikke vært en samstemt gruppe eller en religiøs kult. Tvert imot: denne festivalen viser store forskjeller oss imellom. Felles for oss er hengivenheten og engasjementet. Det gjør meg stolt å se denne generasjonen kunstnere utfolde sin forskning og utøve sin innflytelse i feltet gjennom det engasjementet og de ferdighetene de har med seg fra vår skole. Det er ikke uten grunn at jeg forlot en fantastisk jobb i New York for å komme hit til Fredrikstad, sier Karmenlara Ely.

Fullstendig festivalprogram: https://blogg.hiof.no/nta/