”Det der kaller ikke jeg frihet!”

– Anmeldelse –

Av Sidsel Pape

En lang rekke med publikummere ledes sakte gjennom Tromsø sentrum. De holder hardt i samme tauet, som barnehagebarn på tur. Annenhver har bind for øynene eller hørselvern. Kritikeren blir utstyrt med begge deler og må ty til den taktile sansen for å ”se” humpene i bakken. Vi som småskritter oss framover deltar i Minifest: Performance Samtaler som er arrangert av HATS, landets eneste kompetansesenter for revy og teater (tidligere Hålogaland Amatørteaterselskap red anm).

Krevende tillit

Publikum drives mildt manipulativt gjennom Øvelse i frihet # 23 utviklet av Kristina Junttila. Hun skaper stedspesifikke hendelser i skjæringspunktet mellom hverdag og kunst, denne gangen på oppdrag av Minifest. En full fotgjenger som ser opptoget kommenterer lakonisk, ”Det der kaller ikke jeg frihet!”. Deltakerne er fri til å ta av de sansehemmende innretningene, men de som prøver seg refses av de andre i rekka. Ikke før vi kommer til plenen bak domkirka hever Junttila roperten og blåser av øvelsen. En publikummer er så provosert av øvelsen at hun lover å aldri gå på performance mer. På vei videre i programmet er andre enige om at friheten som den sanseløse subbingen gir, først og fremst er frihet fra ansvar.

De fleste kunstnernes bidrag til Minifest kan plasseres i kategoriene ”site-specific, autobiographic- og performance lectures”. Den sjangeroverskridende komponisten Rasmus Jørgensen kaller sin sjanger ”barneteater for voksne”. Mannen som tok feil starter som et eventyr: ”Once there was a man who took feil”, men historiefortellingen til Jørgensen brytes ned før den bygges opp. Det handler om Petter som ikke ser Monicas kjærlighet og ikke engang kan reddes av Gud. Rollebesetningen får tilskuerne til å tro at Mannen som tok feil er religiøst motivert, monoteistisk og heteronormativ. Når Gud, symbolisert ved en gul oppvaskhanske, strekker en finger ned til Petter, er i hvert fall plasthansken til å tro på. Jørgensen gjør uten problemer pærer til husdyr og perlekjede til gamlekjæreste holdt i et åndelig jerngrep. Hans lekenhet med det spirituelle minner om den hellige leken til et stort barn som ikke forlot sin magiske alder.

Den abstrakte komposisjonen Mannen som tok feil krever intet mindre enn publikums absolutte tillit og flytende hjernevinninger. Stykket skifter stadig mellom streng narrativ og total dekonstruksjon, til en femårig tilskuers store fornøyelse. Hun klokk-ler seg gjennom alle historiens sprang i tid og rom. Både Jørgensens framtoning og hans fortelling hopper rundt innenfor en vel løst definert ramme. Utøvelsen virker til tider flat og scenerommet fyres ikke opp, men Jørgensen er på vei til å rendyrke sin form. Hans særegne ”sang” er kanskje oppstykket, småfalsk og ufullkommen, men hans dedikasjon til egen originalitet er absolutt. Spørsmålet er hvilket publikum Jørgensens form egner seg best for og hvilke kunstarenaer han vil befeste.

Tråkig Håkki

Håkki alias Tomas Erikssons dokumentariske foredrag The Power of Glesbygd er Hålogaland Teaters bidrag til festivalen. Han starter med et radioklipp av sin barndomshelt, en bygdeoriginals beretninger med et glidende forhold til sannheten. Eriksson er en forførende forteller som tar oral kultur på alvor. Han slår et slag for utrydningstruet kunnskap som elgjakt, ørretfiske og slakt. Han anbefaler swing og brødbakst som sjekketriks, men han slår inn åpne dører når han insisterer på opposisjonen sentrum/periferi, Stockholm/Ljungaverk. Når Eriksson har underholdt lenge nok, begynner jeg å bli klar for forstå at jeg blir lurt og løyet for, men et slikt dramaturgisk grep uteblir dessverre. Håkki og hans konsept er underholdende, men ikke i to timer inkludert performance-samtale i etterkant. Til det er verken Håkki eller Håkki-kjeden nyhet nok.

Scenograf Inger Astrid K. Stephens avslutter sin performance Bloody Dramatic Rooms med et sitat av Ibsen på en massiv blodflekk: ”I have not written parts for actors. I have written for describing the fates of people, !”. Det kan synes som om Stephens forsøker seg på Ibsens prosjekt i sitt kunstneriske forskningsarbeid Bloody Dramatic Rooms. Stephens sier hun er opptatt av hvordan Ibsen kan iscenesettes i dag og har gitt ungdomsskoleelever oppgaven. De har laget blodige, dramatiske volds/animasjonsfilmer som svar. Rollefigurene er så karikert at de unge regissørenes skjebner skinner gjennom.

Ved publikums ankomst gjennom scenografiens halve, hvite rom, får alle utlevert en klump kunstigduftende plastelina og en blomsterpinne. Stephens instruerer i dokkemakeri og mange blir sittende fordypet med dokka si hele foredraget. Den taktile opplevelsen gir tilskueren god hørsel, men utgjør også et skjulested for Stephens litt sjenerte framtoning. Når vi titter opp, ser vi våre figurers slektninger drepe og bli drept på film projisert på scenografien. Det kjennes bokstavelig på plastelinakroppen og brutaliteten rykker tett på. Stephens virker mest opptatt av å vise fram sadismen som ungdommen uttrykker i Bloody Dramatic Rooms. Iscenesettelsen av Ibsen blir ikke hennes hovedanliggende selv om hun presenterer det slik. Dersom det kunstneriske forskningsarbeidet har utviklet seg til noe annet enn planlagt, vil performancen styrkes ved å tilkjennegi det.

Frihet i seg selv

Junttila holder sin Øvelse i frihet # 24. Den finner sted i Rådstuas svarte boks, rommet hun har vokst opp i som teaterbarn. Når publikum kommer inn, stiller Junttila vennlig og hverdagslig det åpnende og åpenbare spørsmålet: ”Vil du være publikum?” De som tør å ta valget en gang til, får et stort, svart ark der det står PUBLIKUM med gladgrønn skrift. Det er en generøs gest som setter øvelsen i frihet på spissen. Det får publikum til å tenke over om de faktisk ønsker å være tilstede. De fleste tar oppfordringen.

Den selvbiografiske performancen Øvelse i frihet # 24 består i å ”gå til et sted du har følt deg fri, gjenskape øyeblikkene og forevige dem.” Junttila tar sin egen øvelse med humor og alvor og inviterer med det tilskuerne til å gjøre det samme. Hun iscenesetter åtte scenarier i rommet, får publikum til være sjablonger av folk fra fortiden og knipser dem i akten. Junttila fører de høflige, lettspurte tilskuerne gjennom egne erfaringer av ansvar, selvstendighet, opprør, kunst og frihet. På et tidspunkt er det ingen igjen i salen. Alle står på scenen som rollefigurer i Junttilas minne av den gang hun klarte det umulige. Ikke bare gjenskaper hun sin egen historie, Junttila mestrer på ny en umulig oppgave: Å sette hele sitt oppmerksomme publikum i aktivitet.

Men når Junttila senere snur situasjonen og spør publikum om vi er fri eller ufri, skaper hun uro i salen. Folk får lure litt og skrive på en grønn lapp hva de føler. Så foreviger hun tvilen på foto. Å stille de spørsmål som Junttila tør og gjør i sine øvelser, er slik jeg ser det ikke bare en øvelse i frihet, men frihet i seg selv.

Det som forener performance-kunstnerne på Minifest er at de står for konsept/regi og fremføring selv. Fokuset deres er på egen prosess satt i scene og bidragene til festivalen inngår i en lang rekke opptredener. Sånn sett er det talende at Minifestens åpningsøvelse nettopp tar form av en lang rekke personer ledet gjennom det offentlige rom. Festivalens fem performancer kan godt klassifiseres som små, men ikke ubetydelige, perler på en snor.

______________________________ Øvelser i frihet # 23 og 24” Av og med Kristina Junttila (Finland/Norge) Tromsø sentrum og Rådstua, Provisoriet

Mannen som tok feil Av og med Rasmus Jørgensen (Norge) Rådstua, Provisoriet

The Power of Glesbygd Av og med Tomas Eriksson/Håkki (Sverige) Hålogaland Teater, lille scene

Bloody Dramatic Rooms Av og med Inger Astrid K. Stephens (Norge) Rådstua, Provisoriet

Minifest: Performance Samtaler, et samarbeid mellom HATS, Hålogaland Teater, Universitetet i Tromsø og Norsk Kritikerlag. _______________________________________

Sidsel Pape er danseviter og scenekunstanmelder i Dagsavisen og scenekunst.no