Det de kaller sløseri

Utmattet av mange års aktivisme på det tapende laget, har jeg lovet meg selv å leve i pakt med Epikurs råd om å søke fred i venners selskap: Lev hemmelig. Velg dine samtalepartnere med omhu. La de andre leve sine liv. Ikke diskuter med noen du likevel ikke har mulighet til å påvirke, ikke godta å bli gjort til gissel ved å delta i en debatt hvor du tvinges til å diskutere på motstanderens premisser.

Dette har jeg i en relativt lang periode faktisk klart. Men så eksploderte debatten om sløseri og kunstnerisk frihet, og da måtte jeg bare ta en liten tur til kilden på Facebook, den såkalte Sløseriombudsmannen, for å sjekke ut hvordan ting foregår i praksis blant folk som ønsker meg pokker i vold. Jeg er jo, som scenekunstner med prosjektstøtte og skribent for herværende nettidsskrift, kulturrådsfinansiert i hode og ræv. Riktignok er det bare så vidt jeg klarer å holde det gående, men det har gått. Til nå.

Nå som koronaviruset har klart å anonymisere den «nye» flyktningkrisa stiller kanskje vår hjemlige frihetsdebatt et stykke bak i køen. Jeg rakk riktignok å gi en skjerv til Dråpen i havet før alle arbeidsoppdragene som skulle berge meg gjennom våren ble avlyst. Nå har jeg satt meg selv i karantene fordi jeg har hatt kontakt med noen som har hatt kontakt med noen som kanskje er smittet.

Jeg rakk dog å få med meg store deler av Oslo Internasjonale Teaterfestival før den også måtte gi publikum og en håndfull kunstnere beskjed om at resten av forestillingene var avlyst. Dette gjaldt blant annet et av Sløseriombudsmannens yndlingsmobbeobjekter, Mia Habib, som dagen før hadde mobilisert til dugnad for å bære et helt tre fra Tøyen til Dansens Hus. Og det gjaldt ikke minst koreografen Alice Ripoll og dansekompaniet Suave som hadde kommet hele veien fra Rio de Janeiro. De endte ifølge ryktene opp med å danse sin favela-dans på nattestid i Black Box teaters foajé, uten publikum.

Fritidssysler Dagen før festivalen åpnet gikk jeg inn på Facebooksiden jeg til da hadde skydd. Jeg kastet ut agnet, et intervju jeg hadde gjort med Mia Habib for Dansens Hus. Jeg holdt hele veien en åpen og imøtekommende tone, tvers gjennom forpostfektningene og de forutsigbare sarkasmene om at det Habib driver med kun er meningsløse fritidssysler som hun får finansiere selv. Jeg fikk høre at jeg «mener det er greit å true meg med statens vold for å få meg til å betale for det du vil ha». Men overraskende fort kom vi fram til selve punktet som på saklig vis bekreftet hvorfor jeg til da hadde unnlatt å involvere meg: Disse folka (ja, jeg vet at det sikkert ikke gjelder alle på denne anonymt drevne fb-siden) er ikke bare i mot offentlig finansiering av kunst, de er i mot all offentlig finansiering og vil ikke betale skatt i det hele tatt! «Alle burde selv få bestemme hvilke varer og tjenester, inkludert kunst, de ønsker å kjøpe». Dette må dermed også gjelde regjeringa, forsvaret, politiet, helsevesenet, skolene, renholdsetaten og alt annet som er offentlig drevet og finansiert. Logisk sett opphever det Sløseriombudsmannens eksistensgrunnlag. Hvorfor debattere enkeltposter på statsbudsjettet når man er mot statsbudsjettet as such? Det blir et speilekko av Morten Traaviks bysbarn Georg Johannesens eksemplifisering fra 1970-tallet av Dagbladets kulturradikalisme: Å være mot prester men for kvinnelige prester.

Der kunne vi lagt hele Sløseriombudsmannen bak oss, hadde det ikke vært for at en allianse mellom nevnte Morten Traavik, et annet av hans bysbarn, Fremskrittspartiets stortingsrepresentant og kulturpolitiker Silje Hjemdal, og selveste NRK, hadde sørget for å trekke ham inn i varmen. Traavik skal samarbeide med ham om prosjektet Sløserikommisjonen under de kommende Festpillene i Bergen (hvis de blir noe av), Hjemdal har brukt ham som kilde for sitt spørsmål til kulturministeren om Vegard Vinge og Ulf Nilsengs bruk av «kjønnsorganer, kroppsvæsker og avføring» i sin kunst. Og NRK radio har kjøpt hele pakka i sine oppslag på Nyhetsmorgen under vignetten «Peniskunst». Tydeligere blir det ikke: Debattens tyngdepunkt har i lang tid systematisk forflyttet seg mot høyre og befinner seg nå på et sted der Sløseriombudsmannens fake news-framstillinger av Vegard Vinges rumpemaling, som om det er det kunsten hans dreier seg om, setter standarden.

At noen få motstemmer vektlegger fakta, kunnskap, kunstforståelse og mangeårige, møysommelige politiske prosesser hjelper selvfølgelig ikke det minste: «Opprettholdes støtten til de som spruter maling ut av rompa og de som ruller rundt på golvet på tidligere nivå, eller reduseres støtten til 62%? Bare lurte …», skrev en moroklump på den nevnte Facebooksiden kort tid etter at mandagens krisepakke ble presentert av et samlet storting. Det må være dette Morten Traavik kaller humor og som er en av hans uttalte motivasjoner for å samarbeide med Sløseriombudsmannen.

Det personlige og det kollektive En av motstemmene er nettverket Fri kunst, som satte av uka mellom 2. og 8. mars til å markere kunstnerisk ytringsfrihet med følgende erklæring, som et mer eller mindre direkte svar til Silje Hjemdals angrep på armlengdesprinsippet: «Den kunstneriske friheten er stadig mer utsatt og truet i verden. Vi kan ikke akseptere at kunstnere og kunstinstitusjoner settes under press av politikere som er uenig i budskapet, virkemidlene eller formen på kunsten. Politiske myndigheter skal ikke overstyre uavhengige, kunstfaglige beslutninger.»

Black Box teater og Oslo Internasjonale Teaterfestival, som selv er del av sistnevnte nettverk, sluttet seg til kampanjen ved å stille festivalkunstnerne spørsmål om hva kunstnerisk frihet betyr for dem, og på hvilken måte den er truet. Men det beste svaret på det var det festivalen selv som ga ved sin blotte eksistens og ved en rekke sterke og varierte kunstneriske uttrykk, vitnesbyrd og statements.

Flere av forestillingene beveget seg i et spenningsfelt mellom det personlige og det kollektive som bød på en særegen energi og fantasi. Dette gjaldt ikke minst Maritea Dæhlin, som har holdt på en stund, men som i denne sammenhengen nesten må regnes som en nykommer. Hun har i løpet av de siste ti åra spilt noen få ganger i Norge, hovedsakelig på Nordic Black Theatre i Oslo, hvorfra hun ble uteksaminert i 2007, via teatrets skole Nordic Black Express. Regnet fra da har hun altså bak seg et godt og vel 12-årig kunstnerskap som har gått under radaren til de fleste, inkludert herværende framoverlente og utadretta nettidsskrift. Sitt livs første anmeldelse var det faktisk dette tidsskriftets redaktør som ga henne, i Klassekampen for noen dager siden. Jeg hadde privilegiet av å overvære urpremieren på I want to be traditional på Vinterscenen i Porsgrunn i februar i Grenland Friteaters tette, intime teatersal. Av og til inntreffer det et sånt smått mytisk øyeblikk når noen du aldri har sett før kommer overraskende inn fra sidelinja og byr på noe helt nytt og friskt, just like that. Hvem er hun? Hvor kom hun fra?

Påfallende nok stiller hun selv de samme spørsmålene i dette ekstremt åpne, lekende, rituelt ladete og visuelt og tekstlig sterke verket: «Tell me who I am, define me, make me fit into a box that you can put under your christmas tree or in a frame that you can hang on your living room or toilet wall. Ask me where I am from without giving me time to answer. Tell me I am not like you, that I am like them. Let me be a good story to be shared amongst some beers or online.»

Ja visst handler det om det forslitte ordet identitet, men i et mye større og mer kollektivt univers enn i vår hjemlige diskurs. Dæhlin er oppvokst i Chiapas i Mexico, med norsk mor og kamerunsk far. Sånn sett er hun en legemliggjøring av det (post)moderne, globale, flytende jeget. Men dette flytende har i I want to be traditional, med Pia Maria Rolls hjelp, fått en sikkerhet og en trygg forankring i et usedvanlig modent uttrykk, som bærer i seg og omfavner hele paletten: Kroppen hennes i samspill med Ursula Lascurains objekter og kostymer med assosiasjoner til det rituelle og urfolkelige. Rytmisk sjonglering med ord på spansk, norsk og engelsk om hverandre. På bakveggen ser vi et vedvarende videoarbeid hvor hun så å si demaskerer seg selv.

Forestillingen har et interaktivt, improvisatorisk element som gjør den sårbar. På urpremieren fungerte det upåklagelig. På Black Box teaters lille scene var det i en stakket stund ute å kjøre. Men Maritea Dæhlin klarte å dra det i land igjen ved hjelp av en usvikelig performativ timing.

Festivalens akse «I am entitled to not explain my existence to you», proklamerte sørafrikanske Duduzile Mathonzi i sin forestilling Bitch Where the Fuck is my Manifesto?! klekket ut under vingene til Akademi for scenekunst i Fredrikstad, hvor Matonzi er utdannet. Verket fortonte seg som en ritualistisk etyde, et fysisk essay, et forsøk på å påkalle, mane fram egne røtter, inkludere dem i kropp og stemme og utfolde dem i rommet.

Kanadiske Dana Michel, som har spilt på Black Box teater flere ganger før, sto for det siste innslaget før festivalen ble stengt ned. I Cutlass Spring agerer hun kaotisk i rommet. Tilsynelatende uten mål og mening roter hun rundt med en masse ting, blant annet en haug hvite plaststoler, forskjellige klær og en masse isbiter. Hvor vil hun? Hva vil hun? Det lurer jeg på, men så kommer jeg i håg mine egne barns keitete, forutsetningsløse forsøk på å få hode og hale på livet og hvem de var før de ble de de er. Cutlass Spring utgjorde en intens og dypt rørende, ufrivillig festivalavslutning.

Dæhlin, Mathonzi og Michel utgjorde festivalens akse, et slags definerende kraftfelt, som skulle ha vært satt i relieff av blant annet Deise Nunes i det performative foredraget Decolonizing the performing arts, del 2. Der skulle hun ha reflektert rundt det hun kaller blikkets landskap, basert på professor og aktivist Gloria Jean Watkins’, aka bell hooks, «oppositional gaze», svarte kvinners erobring av sitt eget blikk, deres rett til å se. Vi får gå ut fra at Nunes står klar med foredraget på et tidspunkt etter at denne unntakstilstanden en eller annen gang tar slutt.

Godteposen (som tidligere Black Box-sjef Jon Refsdal Moe kalte repertoaret i de festivalene han arrangerte) inneholdt også det spanske kompaniet El conde de Torrefiels La Plaza, en rekke tablåer med mennesker iført anonymiserende masker som interagerer hverdagslig på et torg. Et godt stykke på vei holder de på spenningen med de små marionetteaktige bevegelsene og stiliserte iscenesettelsene av det samtidige hverdagslivet, hvor ansiktsuttrykkene er noe vi må forestille oss. Men så er det som om det hele går i oppløsning, faller sammen og fader ut. Signe Becker og Ingvild Langgårds skulpturelle og musikalske performance, The Skeleton Woman, holdt derimot på intensiteten hele veien der gruppen med figurer i forvandling ség sakte nedover trappene på Kunstnernes hus, mens en middelalderaktig ballade strømmet ut av dem.

Stillstand og babling Svenske Iggy Lond Malmborgs verk Things in my mouth, framført av ham selv sammen med den estiske skuespilleren Rea Lest, handler om kommunikasjonens irrganger og problemer ved, ifølge Malmborg selv, å «kaste lys» over den menneskelige stemmen. Det er situasjonen, ikke innholdet i kommunikasjonen, som vektlegges. Unntaksvis skjer det på en fascinerende og foruroligende måte hvor det eneste som finnes av aktørene er stemmene deres på ulike udefinerte steder i rommet mens all tekst projiseres på lerretet. Verkets problem er at det lider under at det er en eneste stor idé, som ikke er tatt videre fra idéstadiet. Stillstand og babling illustreres med stillstand og babling – og da er vi jo like langt.

Thailandske Wichaya Artamats This Song Father Used to Sing (Three Days in May) er et dempet kammerspill hvor to søsken møtes i mai for å minnes sin avdøde far. De snakker, lager mat, spiser, surfer på mobilen og ordner med praktiske ting mens de innimellom retter oppmerksomheten mot et lite alter med et bilde av faren. Det er gjennomført nedpå med en konsekvent tilstedeværende fjerde vegg. Som publikummere blir vi kikkere inn i et univers hvor man ikke kunne brydd seg mindre om vår tilstedeværelse. Vi ser knapt aktørenes ansikter. Det er fascinerende fremmed og velkjent på en og samme tid. Først etter forestillingen blir jeg gjort oppmerksom på en vesentlig dimensjon som med ett slag utvider oppfatningen av hva jeg har sett. Disse tre dagene i mai resonnerer med merkedager på ulike år i thailandsk historie med voldelige overgrep fra militærregimet mot den folkelige opposisjonen.

Musikkelitens hoffnarr Sist, men ikke minst inntok Trond Reinholdtsen en stor plass i festivalen. Han er en sentral figur innen samtidsmusikk, en særdeles performativ sådan. I både musikk-og scenekunstfeltet er han kjent for sitt alternative operahus i en liten leilighet i Gamlebyen i Oslo, Den Norske Opra, som har huset en rekke oppsetninger kjennetegnet av en gjennomført træsha, infantil og rebelsk tilnærming til den pompøse klassiske musikkarven. På den måten har han erobret en posisjon som en slags musikkelitens hoffnarr.

På Oslo Internasjonale Teaterfestival presenterte han først en sytten episoder lang serie med filmete episoder av konsert/forestillingsserien Ø, med disse rare, nullstilte individene med hjemmelagde masker av pappmaché som forsøksvis lever sine liv i total isolasjon mens de synger med vrengte smurfestemmer. Til slutt smalt han til med et slags gesamtkunstwerk i Kulturkirken Jakob hvor alle hjørner og åpne plasser i kirkerommet var okkupert av ulike besetninger av solister, kor og instrumentalister under navn som «Militant feminist’s basso continou punk band», «Voices of counterrevolutionary Doubt and Depression» og «The Olsäter Multiculti Philharmonic Orchestra». I midten tronet en pyroinstallasjon hvorfra det smalt og freste i samspill med resten. Mellom alt dette sirkulerte publikum som forgjeves forsøkte, på gjentatte insisterende oppfordringer, å lese den utdelte librettoen. Om vi ikke gjorde det ville vi nemlig ikke skjønne noe som helst. Jeg mente å observere at det var musikknerdene som gjorde seg mest umake. Scenekunstmenneskene kastet et blikk på blekka i ny og ne mens billedkunstnerne ga blaffen og «tok den bar», som en venninne av meg sa. Kort oppsummert: Rommet var fantastisk og verdt hele besøket i seg selv. Musikken, med sitt voldsomme spenn mellom skjønnheten og det træsha infantile, var fantastisk. Det forsøksvis «narrative» elementet derimot kunne jeg klart meg uten. Reinholdtsen har en fascinasjon for gammeldags kommunistisk estetikk og totalitær helhetstankegang. Men tida har for lengst løpt fra ironigenerasjonens fascinerte ironiske oppheng i kommunismen som estetikk og uttrykk. På nittitallet befant vi oss fremdeles i den postkommunistiske etterdønningen, noe som ga gratis mening til prosjektet. Nå gir det ingen mening lenger. Skiller man de ulike elementene fra hverandre ga «To arms! To arms!» – an affirmative Oratory noen fine, spredte musikalske og visuelle opplevelser i et flott rom å være i. Sett i sammenheng ble det hele veldig meta og «ja visst er jeg intellektuell, men jeg kan tulle for det».

Folket mot kunstnerne Dersom Reinholdtsen fikk spørsmålene fra festivalen om hva kunstnerisk frihet betyr og på hvilken måte den er truet besvarte han dem ikke. Kanskje han ikke hadde tid, eller kanskje spørsmålene ikke kjentes relevante for ham. Det er fortsatt all grunn til å være selektiv i valg av motstandere. Også selv om man, som Reinholdtsen selv i forbindelse med en stipendutdeling, er blitt ettertrykkelig uthengt av Sløseriombudsmannen i en Facebookpost som fikk 271 kommentarer og ble aktivt delt 198 ganger.

Men det er all grunn til å lytte til Reinholdtsens gamle samarbeidspartnere Vegard Vinge og Ida Müller når selv de finner grunn til å advare, slik de gjorde i et stort intervju i Klassekampen sist lørdag. Deres versjon av Vildanden på Festspillene i Bergen i 2009 avfødte mange skandaleoppslag, men: – I 2009 var presseartiklene i alle fall skrevet i konteksten av en oppsetning, de handlet om «Vildanden». Nå er klippene tatt helt ut av kontekst, og det føles som om det ligger en annen agenda bak. Dette er et angrep på den frie kunsten. Folket settes opp mot kunstnere på en manipulativ måte (…) På den måten unngår man at høygaflene blir rettet oppover, dit hvor pengene virkelig går. I stedet skal vi på bunnsjiktet flå hverandre vertikalt.