Den vanskelige regionreformen

Ved overgangen fra 2019 til 2020 er hele landet vårt blitt restrukturert. Mange fylker er blitt slått sammen, og der vi i 2019 hadde 18 fylker har vi nå fått 11. Hva konsekvensene av regionreformen blir for kulturfeltet er fremdeles vanskelig å si. For ingenting er bestemt ennå. Regionreformen har vært fryktet av kulturfeltet lenge, og i oktober 2018 skrev jeg i en kommentar etter å ha deltatt på Kulturrikets tilstand at redselen for reformen ikke førte til faktiske debatter om hvordan kulturen generelt og scenekunstfeltet spesielt kunne forvaltes, men fungerte som en skinndebatt for de faktiske utfordringene i feltet siden selve reformen, og de eventuelle konsekvensene av den, var så uklar. Nå er de nye fylkene et faktum, men vi vet fremdeles ikke hva det egentlig innebærer for teatrene.

Regionteatrene Før jul skrev styreleder og både fungerende og påtroppende teatersjef på Hålogaland Teater (HT) et innlegg på Nordlys sin debattside Nordnorsk Debatt som vi republiserte på Scenekunst.no. Her løfter de frem den legitime bekymringen om hva som vil skje med teatret hvis det blir alvor av forslaget om at teatret, som i dag får 70% av sine midler over statsbudsjettet, skal gå over til å få mesteparten av sine midler fra det nye storfylket Troms og Finnmark. Forfatterne av innlegget er redde for at et fylkeskommunalt kulturbudsjett vil bli veldig skjevt, og at HT vil bli en for dominerende budsjettpost som vil overkjøre andre kulturaktører i regionen. Det er også en fare for at de ender opp med å bli en salderingspost. Thorleif Linhave Bamle, teatersjef på Teater Innlandet, påpeker i epostkorrespondanse med meg mye av det samme som innleggsskribentene fra HT. Han trekker frem en fylkeskommune som allerede har dårlig økonomi, og ser mørkt på hvordan budsjettene vil se ut når kultur skal settes opp mot veier og skole. Særlig fremhever han behovet for en profesjonell scenekunstaktør i regionen, og påpeker hvordan nedskaleringen av en profesjonell institusjon kan få ringvirkninger for hele kulturfeltet i regionen.

Alle regionteatrene står overfor lignende problemstillinger. Da jeg snakket med Bodil Kvamme, teatersjef på det som på samtalens tidspunkt fremdeles het Sogn og Fjordane Teater, men som nå heter Teater Vestland, før jul, bekreftet hun at situasjonen på HT ligner deres. Den store forskjellen er at for Teater Vestlands vedkommende er forslaget at hele regningen skal tas av nye Vestland fylke, og at staten dermed ikke skal bidra. I en oppfølgingssamtale påpeker hun også at hun ikke ser noen rasjonalitet i at det skal lages et skille mellom regionteatrene der noen av teatrene skal finansieres utelukkende av fylkeskommunen mens resten fremdeles skal få noe av midlene sine fra staten. Hun opplever det som urovekkende og alvorlig at det ikke ligger kunstneriske eller faglige årsaker til grunn for dette skillet mellom teatrene. Da jeg spurte KUD om hvorfor det var foreslått ulike modeller fikk jeg beskjed om at det er presentert et forslag, og at de lytter til fylkeskommunene, men at det ikke er konkludert noe ennå. Endelig bestemt vil ingenting bli før statsbudsjettet for 2021 vedtas i Stortinget til høsten.

De nasjonale teatrene I tillegg til regionteatrene har vi i Norge et mindre antall nasjonale teatre. I en leder på Nordnorsk debatt 14. januar problematiser lederskribenten i Nordlys at de nasjonale teaterinstitusjonene ligger i Oslo og Bergen, og at med mindre kulturministeren tar ansvar for teatrene i distriktene så vil nordlendingene i verste fall måtte reise sørover for å se teater. Sånn som teater-Norge er finansieringsmessig delt inn av KUD i dag finnes det syv nasjonale institusjoner for musikk og scenekunst: Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Dansens Hus, Oslo-Filharmonien, Den Nationale Scene, Musikkselskapet Hamonien og Den Norske Opera & Ballett. Det er helt riktig at alle disse ligger i Oslo eller Bergen. Her er forslaget at staten fremdeles skal ta størstedelen av ansvaret.

På spørsmål om det har vært foreslått å overføre midler til de nasjonale institusjonene til fylkeskommunene, svarer KUD på epost at de ”i drøftingene med Oslo og Vestland (har) foreslått å overføre ansvar for en mindre andel av tilskuddet til disse institusjonene. Det har også vært dialog med kulturinstitusjonene om dette forslaget. Kulturdepartementet understreker at målet er å oppnå bedre dialog mellom kulturinstitusjonene, fylkeskommunen og departementet om den videre utviklingen av kulturtilbudet i regionen, samt å gi kulturinstitusjonene en bredere plattform for videre utvikling. Det er per dags dato ikke konkludert om hvorvidt disse institusjonene skal finansieres på annen måte enn i dag, eller om målene kan nås på andre måter.”

Uoversiktlig Når svarene på hva som skal skje gjennomgående er at ingenting er bestemt ennå, er det vanskelig å skaffe seg oversikt. Kulturminister Trine Skei Grande var på Dagsnytt 18 onsdag 15. januar i debatt med Silje Solstad, politisk kommentator i Nordlys. Der fremhever Grande at utgangspunktet for regionreformen er distriktspolitisk, og at det skal være kortere avstand mellom bevilgende myndigheter og mottakere.

At det skal være kort avstand eller at det som skjer lokalt skal bestemmes lokalt er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men det vi ser av teatrenes egne bekymringer er at de er redde for hvordan dette skal forvaltes på fylkeskommunalt nivå i lys av alle de andre tingene fylkeskommunene skal ha ansvar for. De tre teatersjefene fra Trøndelag, Nora Evensen på Turnéteatret i Trøndelag, Elisabeth Egseth Hansen på Trøndelag Teater og Per Ananiassen på Rosendal Teater uttrykker 16. januar bekymring for at reformen gjennomføres for raskt. Iveren over nye muligheter med sterkere fylker ser ut til å overskygge en grundig gjennomgang av hva teatrene i Norge trenger.

I dag har de aller fleste regionteatrene en delt finansieringsordning der de får 70% av staten og 30% av fylkeskommunen. Det sikrer på mange måter teatrene mot å bli en salderingspost på ett enkelt budsjett. Nylig skrev Mariken Lauvstad om opposisjonens alternative budsjett i Nordland der Figurteatret i Nordland er foreslått lagt ned. Hordaland fylkeskommune var for noen år siden ikke interessert i å bygge nytt scenekunsthus i Sentralbadet. Det ble til slutt vedtatt ved at Bergen kommune tok en større del av ansvaret. Det er ikke gitt at fylkespolitikere tar dårligere ansvar enn stortingspolitikere eller kommunepolitikere, men hvis alle pengene skal komme fra det samme budsjettet er man i større grad overlatt til enkeltpolitikere og -forvaltere.

Jeg ønsker meg en tydeligere og mer ambisiøs statlig teaterpolitikk. Jeg synes de forslagene som kommer må begrunnes prinsipielt og politisk med et uttrykk for hvilken retning man mener norsk teaterpolitikk og -finansiering skal ta. Vi ventet lenge på Kulturmeldingen, men da den ikke inneholdt særlig mange konkrete forslag er vi blitt lovet en scenekunststrategi. Hvorvidt regionreformen og teaterfinansieringen skal ses i sammenheng med den strategien forblir uvisst, men det at innholdet i regionreformen er så vanskelig å få grep om gjør at det også er vanskeligere å debattere den. Offentlig finansiert kunst er presset, og vi må ha ordninger som sikrer teatrene i fremtiden. Det er ingenting som tilsier at KUD og Kulturministeren bevisst forsøker å gjøre vilkårene for teatrene dårligere eller at de ønsker å tåkelegge prosessen, men når prosessene blir uklare blir det veldig vanskelig for de av oss som burde følge med å gjøre det. Det er også lite som tyder på at den politikken som føres bunner i store visjoner for et bredt kunstnerisk og geografisk fundert norsk teater. Hvis tanken er å reparere noe som ikke er ødelagt burde det i hvert fall være visjonært.