Den geografiske skjevfordelingen

Geografisk skjevfordeling av midlene som forvaltes av Kulturrådet under tilskuddsordningen «kunstnerskapsstøtte» er en av flere flaskehalser som utfordrer utviklingen av den frie scenekunsten i Nord-Norge. Det nordnorske scenekunstfeltet er preget av at kunstnere og frie scenekunstgrupper bruker tid og ressurser på å søke midler til enkeltprosjekter. Det resulterer i at det brukes mer tid på å skrive søknader enn faktisk å skape scenekunst.

Forum for Nordnorske Dansekunstnere har, som interesseorganisasjon, et formål om å tilrettelegge for dansekunst i landsdelen, men ser at mangel på arbeidsplasser og forutsigbarhet gjør det mindre attraktivt for scenekunstnere å etablere seg her. Det har over lang tid vært konsensus innenfor samfunnsutviklingen at man må skape arbeidsplasser for å tiltrekke seg folk. Det vi trenger er et mangfoldig arbeidsmarked som tilrettelegger for langsiktig utvikling. Innføring av større geografisk spredning på flerårige tilskudd vil kunne skape et slikt mangfold.

Et av problemene som Ferske Scener har tatt opp i sitt innlegg i Nordnorsk debatt er at de som tar beslutninger om forvaltning av statlige midler til kunstnere og kompanier ikke kjenner til feltet i nord. Kulturrådet forsvarer seg med at utvalgene har representanter fra hele landet, men da virker det jo som om det ligger et ansvar for å forsvare eget hjemsted hos den enkelte representant, men det er ikke tilfelle i det hele tatt. Problemet er at det i stor grad er nordnorske representanter som ser den nordnorske scenekunsten, og dermed finnes det ikke et godt nok grunnlag for å vurdere søknadene som kommer fra nord.

Kulturrådet sender sine saksbehandlere og konsulenter til de store festivalene, som Festspillene i Nord-Norge, Vårscenefest og DanseFestival Barents, men det er ikke de som tar beslutninger i det kunstneriske utvalget. Hvis det kunstneriske utvalget begynner å reise mer på tvers av sine hjembyer, vil vi kunne få en mer kvalitativ og objektiv vurdering av søknadene i tillegg til å knytte miljøer sammen.

Selv om vi bor i et langstrakt land bør det ikke hindre oss i å skape et mer sammensveiset scenekunstmiljø på landsbasis. Regionen er preget av at vi er frakoblet resten av landet og dermed sliter med å synliggjøre kunsten vår nasjonalt. Dette kommer også av at det er ytterst få kritikere som reiser nordover for å anmelde kunst og kultur. Mangel på tilskudd av langsiktige midler og anmeldelser resulterer i at mange kunstnere ikke når ut med det de har brukt tid å ressurser på å skape.

Kulturrådet snakker om at kunstnerisk kvalitet er det viktigste kriteriet i søknadsbehandlingen og mener at samtlige utvalg (inkludert de som behandler kunstnerskapsstøtte) kjenner virksomheten i hele landet godt. Likevel har det gått null av 500 millioner kroner til frie scenekompanier gjennom ordningen for kunstnerskapsstøtte de siste ti årene. Lars Petter Hagen sier til Scenekunst.no at noe av årsaken er manglende søknader fra nord i visse perioder, men det endrer jo ikke det faktum at 100% av innsendte søknader fra regionen til denne støtteordningen har fått avslag.

Mener man at kvaliteten på den samlede virksomheten i Nord-Norge er såpass lav? Og har vært lav over så lang tid? Burde det kanskje komme stimuleringsmidler på banen for å hjelpe oss ut av vår elendighet? Hva er det vi ikke forstår som resten av landet har forstått? Eller kan det være noe i Kulturrådets system som ikke fungerer?