Del Kulturrådet i to

Kulturrådet blir tillagt stadig flere direktoratsoppgaver som det ikke er rigget for og som kolliderer med prinsippet om armlengdes avstand som det opprinnelig var laget for. Det er ikke sunt. Det skaper uklarhet om hvem som har ansvaret for de beslutningene som blir tatt og til og med hva det egentlig er vi refererer til, når vi bruker begrepet Kulturrådet.

Den siste tidens debatter om Kulturrådet og den nylige omorganiseringen har gjort det nødvendig å stille spørsmålet om Kulturrådet bør deles i to. Jeg mener svaret på det er ja. Problemstillingen har tidligere vært tatt opp av blant andre Sigrid Røyseng som gjentok dette standpunktet nylig i et debattinnlegg hun skrev sammen med Ande Somby her på Scenekunst.no. SVs kulturpolitiske talsperson Freddy André Øvstegård har også nevnt dette i et intervju med Klassekampen.

Det Kulturrådet vi kjenner fra 1980- og -90-tallet har vokst til et stort Kulturdirektorat styrt av en fagadministrasjon med en direktør på toppen og flere kollegiale organer under seg. Her ligger Fond for lyd og bilde, Statens Kunstnerstipend og altså Norsk kulturråd, eller bare «rådet». Slik var det i hvert fall mulig å tolke Lars Petter Hagens uttalelse på Kulturrådets innspillseminar «Hvem har ansvaret?» for et par uker siden. Det virket i hvert fall ikke som om Kulturrådet selv hadde helt lett for å svare på sitt eget spørsmål.

Armlengdes avstand eller forlenget arm I 2012 skrev nestor i norsk kulturforsking, professor emeritus Per Mangset notatet En armlengdes avstand eller statens forlengede arm? Et notat om armlengdesprinsippet i norsk og internasjonal kulturpolitikk på oppdrag av Kulturdepartementet v/ Kulturutredningen 2014 (Enger-utvalget). I notatet tar han blant annet opp den språklige forvirringen rundt ordet kulturråd som han skriver at «kan forstås på flere måter». Det kan enten forstås som rådet, det kollegiale organet som forvalter Norsk kulturfond, det samme rådet pluss tilhørende underutvalg og administrasjon eller det ”utvidete kulturrådet”, det vil si det kollegiale rådet, Statens kunstnerstipend (SKS), Fond for lyd og bilde (FLB) og Den kulturelle skolesekken (DKS) med tilhørende administrasjoner + administrasjonen av oppgaver som er delegert til Kulturrådets fagadministrasjon fra Stortinget og departementet. (DKS er senere blitt flyttet ut av Kulturrådet og forvaltes av Kulturtanken. Red.anm.)

En kan jo bli rådløs av mindre. Min erfaring er at i debattene om Kulturrådet brukes disse ulike måtene å forstå kulturrådsbegrepet på om hverandre.

I det samme notatet drøfter professor Mangset spenningene og konfliktene som har oppstått gjennom Kulturrådets store ekspansjon i detalj: «Etter delegeringen av post 74-tiltak, overføringen av Statens kunstnerstipend og Fondet for Lyd og Bilde, samt integreringen av tidligere ABM- 51 utvikling-oppgaver, i Kulturrådets organisasjon, er Kulturrådet blitt en stor og hybrid organisasjon som rommer både armlengdes- og direktoratoppgaver. Kulturrådet er dermed kommet under sterkt press.»

Som konklusjon kommer Mangset med en klar tilråding: «En bør vurdere å dele det nåværende ”store” Kulturrådet (i dag over 100 medarbeidere i administrasjonen) i to – en armlengdesdel og en direktoratdel.»

Oppfordringen fra Mangset ble ikke tatt til følge. Men hvorfor ble den ikke det? Har man bare latt det skure og gå? Var ikke problemene tydelige nok for Regjeringen og Stortinget den gangen? Er byråkratiet i Kulturdepartementet en for sterk egenkraft? Det bør legges til at siden Mangset skrev dette i 2012, har Kulturrådet blitt tillagt enda mange flere oppgaver, og konfliktene er blitt enda flere og tydeligere.

Det handler ikke bare om at prinsippet om armlengdes avstand er presset, men også om at det er uklarheter rundt direktoratslinjen. Kulturrådet, forstått som rådet som forvalter Kulturfondet, må få holde på sin uavhengighet. Men det er ikke alt som hører hjemme i Kulturfondet og Kulturrådet! Derfor mener jeg det er nødvendig med et Kulturdirektorat. Flere aktører i feltet, inkludert både kulturpolitikere og Danse- og teatersentrum, har talt for nødvendigheten av å ha et direktorat som kulturdepartementets forlengede arm.

Hamskifte For egen del har det vært underlig å følge Kulturrådets hamskifte på nært hold gjennom de siste 25 årene. Da vi i Grenland Friteater hadde et viktig møte med Kulturrådet vinteren 1998, var det ingen tvil om at det var Lederen for Norsk kulturråd Jon Bing som var sjefen og som førte ordet på vegne av hele organisasjonen. Direktør Ole Jacob Bull fulgte lojalt med. I dag er det mye som tyder på at forholdet er motsatt – uten at jeg kjenner til at det har vært tatt noen endelige beslutninger om dette. Her er Lov om Norsk Kulturråd ganske taus, eller i det minste knapp, og når Kulturrådet på sine egne sider legger fram sitt organisasjonskart, ser man direktoratet helt tydelig. Og kun det.

Gjennom årene har jeg besøkt Kulturrådets kontorer mange ganger med ujevne mellomrom. De har stadig krevd større plass. På begynnelsen av 2000-tallet satt jeg i Statens utvalg for stipend og garantiinntekter for kunstnere, det som i dag heter Statens Kunstnerstipend. Etter at jeg hadde vært med noen år ble vi samlokalisert med Kulturrådet på Grev Wedels plass. Da var sekretariatet i Statens Kunstnerstipend ekstra nøye med å holde døra lukket og armlengdes avstand til Kulturrådet og de andre vi ble samlokalisert med. Derfor var det svært overraskende da jeg kort tid etter å ha trådt ut av utvalget i Statens Kunstnerstipend mottok svar på mine e-poster til dem om at de ble tatt imot av Kulturrådet.

Kulturrådet er rett og slett blitt for stort og motsetningene mellom et rådssystem etter armlengdesprinsippet og et kulturdirektorat er blitt så store at det bør deles i to slik Per Mangset tok til orde for i 2012.

Det vil være bra for alle. Det ville tydeliggjøre ansvarsforholdene, og det ville spre makten og gjøre det kulturpolitiske feltet ryddigere. Hvem plukker opp den ballen?