Dansen på slagmarken

Ifølge Store Norske Leksikon er eposet en stivnet, ikke-produktiv sjanger som hører fortiden til, utkonkurrert av romanen og novellen. Artikkelforfatter Hans H. Skei har åpenbart rett i at lange fortellende, nedskrevne dikt underlagt strenge formkrav, for øyeblikket ikke er den dominerende fortellerformen. Men om han hadde tatt seg en tur på utsiden av den akademiske tunnelen ville han kanskje fått øye på en og annen TV-serie, for eksempel Game of Thrones – og konkludert med at den ligger langt nærmere eposet, og er betydelig mer utbredt, enn en hvilken som helst roman. Dette slektskapet blir påpekt og diskutert mange steder på nettet hvor GoT og litteraturhistorie-nerder møtes.

Uansett er det som det skal være at det er nettopp denne døde, stivna, ikke-produktive sjangeren Marie Nikazm Bakken og Fredrik Floen nå blåser liv i og lager forestilling av. I forrige runde, for ett år siden, satte de opp en åtte timers versjon av kanskje ett av Ibsens dårligste og minst relevante skuespill, Fru Inger til Østråt, som «horrorstykke uten samfunnsrelevans». Den gangen på Otta kulturhus i regi av deres eget kompani Marie og Fredriks teaterlag. Årets forestilling, som nylig hadde urpremiere på Teaterfestivalen i Fjaler og spilles på Black Box teater i oktober, er produsert av Turteatern i Stockholm, hvor Marie Nikazm Bakken er kunstnerisk leder.

Maksimalister «If he drips, I´ll drip», skal den legendariske New York-maleren Jean Michel Basquiat ha sagt da noen fortalte ham at Picasso lot malingen renne på lerretet. Basquiats malerier ble ikke dårligere av det, men vi får anta at å lære seg å male som Picasso utgjorde et kunstnerisk ståsted hvorfra han bygget sin egen identitet. Litt sånn innbiller jeg meg at Marie Nikazm Bakken og scenograf og kostymemaker Fredrik Floen har hatt det med Vegard Vinge og Ida Müller. Bakken og Floen er selverklærte maksimalister, og elsker å gjøre ting som i utgangspunktet ser umulige ut. Den første av deres produksjoner jeg så var maktdemonstrasjonen The Ghost to Come, produsert av Scene:Bluss under Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival i 2014. Å produsere en 25-timers forestilling, med alt av scenografi, lys, lyd og musikk inkludert, og med over 20 aktører på scenen, skal ikke la seg gjøre på 14 dager. Men det var nettopp det de gjorde. Kaoset underveis, estetikken og mye av den sceniske tilnærmingen, valget av Ibsen, Shakespeare og Victor Hugo-klassikere, endeløse repetisjoner, publikum som kunne komme og gå som de ville, alt dette lå svært tett på forgjengerne, uten at det på noen måte skal brukes mot prosjektet. Slektskapet er fortsatt til stede, men mindre og mindre dominerende. I år har det uttalte, «umulige» målet vært å lage «ei uturnerbar framsyning og sende den på turné».

Hip hop Med Det siste epos samarbeider Bakken og Floen for første gang med en levende dramatiker og tar dermed et markant skritt vekk fra Vinge/Müller-«dogmet» om å velge ut en klassiker, gjerne av Ibsen, som de herjer med. Runa Borch Skolseg er dramatiker og forfatter og fra tid til annen anmelder for herværende nettsted, men ikke bare det. Kombinasjonen av en langvarig forkjærlighet for hip hop og en mislykket tur til Beirut kulminerte i 2015 med et «konseptuelt hip hop-album» som hun kalte This is my collection of sincere a$$$$ong$. I et intervju i Natt & Dag i den forbindelse kalte hun hip hop «en sjanger som både er enormt poetisk og karikert, noe jeg syns passer til et scenisk utrykk».

Dette kommer tydelig til syne i Det siste epos. Teksten er intens, uptempo og rytmisk. Runa Borch Skolseg har sine ord i behold når hun betegner seg selv som maksimalist. Det 157 sider lange manuset er enormt ordrikt og favner over et vell av historier. Det handler om, tja, alt, slik et epos skal. Ambisjonen er, i tradisjonen etter den klassiske episke diktningen, å beskrive «hele verden i en forestilling». Flere ulike historier løper parallelt, kræsjer mot og vikles inn i hverandre, litt som i tidligere nevnte Game of Thrones (som jeg selv, full av motvilje, ikke begynte å se på før aller siste sesong var rullet ut, og nå klarer jeg ikke slutte). Det vrimler av åpne, skjulte og fake referanser til mytologi og religion, med navn som Lilith, Helena, Tristan og Karmel. Her opptrer en dystopisk prins som «tänker på världens undergång och när han inte tänker på den tänker han på pandemier, och när han inte tänker på pandemier tänker han på naturkatastrofer, och när han inte tänker på naturkatastrofer tänker han på kärnvapenkrig, och när han inte tänker på..» og så videre.

Fristende og truende Gjennomgangsfiguren Lilith er opprinnelig kjent fra både Gilgamesh og kristen og jødisk folketro som den selvstendige, farlige, fristende og truende kvinnen, med andre ord en slags heks som forlanger noe så uhørt som samme rettigheter som menn. Her ser det for meg ut til at hun delvis er modellert etter dragemoren Daenerys Targaryen fra Game of Thrones. Vi møter Den evige mor, Antigone, Ocean master, Amfetaminhavfruene og De imaginære astronautene. Allerede tittelen antyder at vi står overfor endetiden, det økologiske sammenbruddet, og astronautenes oppgave er, selvsagt, å finne liv på Mars. De paraderer over den catwalk-forma scenen, som publikum sitter rundt, til en radbrukket dance versjon av Bowies Life on Mars. Den eneste direkte gjenkjennelige figuren er Simone Weil, den franske filosofen og politiske aktivisten som rommet både dyp religiøsitet og sterkt politisk engasjement. Rundt i rommet henger tøystykker med naturmotiver. Aktørene er sminket og kledd på gjenkjennelig Fredrik Floen-vis. Det er gjennomført trashy, kjempebarnslig og, bokstavelig talt, sykt morsomt. Jeg får assosiasjoner underveis til alt fra South Parks Uncle fucker-prompedans til 1500-tallets grovkorna studier i overdrivelser i Rabelais’ historier om kjempene Gargantua og Pantagruel.

Poetiske kvaliteter Samtidig synes jeg at tekstens innebygde poetiske kvaliteter utgjør en balanserende kontrast til det trashy, barokke, karnevaleske uttrykket, og i kraft av det skaper det spennet som sørger for den helt spesielle atmosfæren og følelsen av framdrift som gjennomsyrer den fire og en halv timer lange forestillingen. Det siste epos er et dystopisk eventyr, en dans på slagmarken, en smertefull og latterlig samtidskrønike.

Noen få tilstedeværende, lokale ungdommer fra Dale så ut til å sluke forestillingen og more seg rått. At den er satt opp for så mye som 25 visninger på Turteatern i høst vil jeg på det nærmeste kalle en sensasjon. Men så er det kanskje noe med dette både episke og episodiske, vrimmelen av historier, det tidsuavhengige, referansene til serieuniverset og ikke minst den kompromissløse mangelen på teatral selvhøytidelighet som snakker direkte til yngre folk som er vokst opp på 2000-tallet.