Dag nummer to av Århundrets rettssak har overskriften ”Forsvarets dag”. Forsvaret har fem personer på vitnelisten, mot aktoratets seks dagen før. De fem har mindre på hjertet målt i taletid – og det gjør egentlig ikke noe, siden minusgradene i Kirkenes er blitt flere. Som dagen før blir rettssalen av is innviet av en kar i samisk kofte med runetromme og røkelse som blander seg med frostrøyken. Sammen med forsiktige lydlandskap som akkompagnerer alle vitnemålene (heldigvis stort sett forsiktige nok til å unngå å bli manipulativ filmmusikk) skaper det en fiktiv motvekt til virkeligheten i vitneutsagnene som nok skal bidra til å etablere det kunstneriske frirommet Traavik vil at hyperteateret skal være. Både rituale og lyd markerer at formålet med denne rettssalen er et annet enn å felle rettskraftige dommer.
Regissør og rettsadministrator Traavik åpner med å liste opp navnene på en lang rekke politikere – blant dem Erna Solberg, Jens Stoltenberg og deres respektive oljeministre. De er innkalt som vitner i Århundrets rettssak, men har ikke møtt. – De har ikke møteplikt her, hevder forsvarer Grønvigh. Administrator fortsetter å insistere, så lenge at jeg etter hvert forstår at vi er over i noe regissert – han kommer ikke til å gi seg. Det åpner et velkomment mellomrom av usikkerhet som det ellers er få av i Traaviks solid smidde prosjekt. Har de Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen på lur i reinsdyrslede – hva skjer nå? Plutselig bæres pappfigurer av de nevnte politikerne kjapt inn og blir stående der og smile på glanset papir resten av rettssaken. Det er en enkel og muligens litt pedagogisk løsning, men det gir samtidig mening å ha dem der, de som faktisk har skapt situasjonen som retten skal behandle. Ola Borten Moe står og skuler i hjørnet foran lovteksten fra Grunnloven.
Forsvarer Grønvigh holder åpningsforedrag og sier at Staten på alle måter anerkjenner klimatrusselen vi hørte om dagen før, men at oljeleting i Barentshavet er demokratisk vedtatt i Stortinget etter en grundig utredningsprosess og anses som trygt og det eneste forsvarlige inntil andre energikilder er på plass. Han sier Grunnloven ikke kan gjøres gjeldende for globale forhold og minner, passende nok, også om at offentlige tilskudd til kunst av den størrelsesorden som både Århundrets rettssak og Barents spektakel nyter godt av, neppe hadde vært mulig uten oljeinntekter.
Deretter overtar første vitne, ordfører i Kirkenes. Han snakker om gruven som nylig gikk konkurs, om seismikk som allerede gir økt belegg for hoteller og restauranter – men mest om fred. Fred, i betydningen at norsk tilstedeværelse på egen sokkel og daglig dialog med Russland om forvaltning av fisk og olje er en reell forsikring mot konflikt, både i fremtiden og når et tusentall fra en minister plutselig trigger tusenvis av flyktninger på sykkel. Man blir minnet om hvordan samhandling med en stormakt er hverdag her oppe, uavhengig av storpolitikk.
Også denne dagen er innleggene klart forfattet av vitnene selv – og jeg tenker det er avgjørende for Århundrets rettssak som teaterforestilling at de har funnet aktører med erfaring i å snakke foran et publikum på denne måten.
Nå overtar Jan Martin Nordbotten, professor i matematikk ved UiB og ekspert på karbonlagring. Han understreker også at klimatrusselen er reell, men at karbonlagring nå kun er et kostnadsspørsmål – teknologien finnes, politikerne må bare prioritere å finansiere den.
Neste vitne ut er Klassekampen-journalist og tidligere Rødt-leder Mímir Kristjánsson, som stiller et prinsipielt viktig spørsmål: om dette søksmålet overhodet hører hjemme i rettssystemet. Selv sier han klart nei og mener at folkestyret er i fare hvis vi lar en rettssal overprøve Stortinget – fordi det vil åpne for større ulikhet hvis alle med råd til advokat stadig kan ta politiske vedtak de ikke liker, til retten for ny vurdering. Aktor spør presist og kort om Kristjánsson skiller mellom jus og politikk – noe han svarer nei til.
Det slår meg at første dag av Århundrets rettssak ikke tilstrekkelig fikk fram tilsvarende prinsipielle argumenter for en grunnlovsprøving. Vi vet at miljøorganisasjonene har valgt å saksøke, men aktoratets dag handlet mer om klimaendringene enn om maktfordeling. I så måte hadde rettssalen av is vært tjent med et vitne som kunne satt aktoratets og Kristjánssons posisjon i en historisk og juridisk sammenheng. Hvis jus er politikk, innebærer det et perspektiv der lover forandrer seg. For eksempel har jusprofessor ved UiB Jørn Ø. Sunde tatt til orde i Aftenposten for at domstolsprøving også kan forstås som demokratibyggende fordi den ”kan føra til meir medvit, meir diskusjon og politisk handling.” Sunde bruker en annen miljøsak, Alta-saken, som eksempel og mener den bidro til at vern av miljøet ble styrket i Grunnloven, selv om Staten vant. Og spørsmålet om maktfordeling er plagsomt aktuelt – i USA er det i øyeblikket nettopp grunnlovsprøving som Kristjánsson ikke ønsker, som beskytter amerikanere mot presidentens lite gjennomarbeidede innreiseforbud. Samtidig har de økte økonomiske forskjellene Kristjánsson advarer mot, vært sterkt medvirkende til utfallet av det amerikanske valget.
Spørsmålet om hvilken maktfordeling som skal legges til grunn, er i alle fall sentralt både i Århundrets rettssak og i det kommende reelle søksmålet.
Etter professoren overtar Luba Kuzovnikova, kunstnerisk leder for Barents spektakel. Hun snakker om hvordan oljeinntekter sikrer Norge en generøs kultur- og distriktspolitikk, ytringsfrihet og et meningsmangfold der næringsliv og politikere får kritiske innspill til avgjørelsene de tar. Prinsipielt er dette umulig å være uenig i, og det er åpenbart en forutsetning for demokrati at det finnes penger til utdannelse, uavhengig kunst, presse og festivaler. Men jeg savner likevel en sterkere selvransakelse i dette vitnemålet. Som alle andre deler av samfunnet sliter også kunstverdenen med en fragmentert offentlighet der vi sjelden møter synspunkter vi er uenige i – og der også kunst i stigende grad blir avkrevd en holdning til forholdet mellom fiksjon og fakta. Hvis kritikk betraktes som en så selvfølgelig del av kunstnerisk virksomhet at kritikken i praksis estetiseres, blir den også selvoppfyllende og mister kontakt med det den kunne kritisert.
Amund Sjølie Sveens forestilling Nordting senere på kvelden er ute i mer interessant farvann i så måte – her blir ambivalensen i oljebransjens bruk av blant annet Barents spektakel til omdømmebygging, ikke lagt skjul på. Også Sveen ber publikum om å stemme, men vi må blant annet stemme over om det ikke snart er nok nå etter 13 år med kunst om riksgrenser (etter å ha sett bilder av Sveens deltakelse i åtte versjoner av Barents spektakel) – og om vi synes Århundrets rettssak utenfor er teater eller virkelighet. Også på Nordting er det lokale frammøtet stort, blant annet fordi forestillingen involverer lokale kor og korps. Men i Nordting er det ikke hemmelig valg. Salen vedtar (selvsagt) et nytt Barents spektakel og videre liv for Nordting, men den sosiale kontrollen er altså sterk.
Som prosjekt forsøker også Århundrets rettssak å kjempe seg ut av et kunstnerisk ekkokammer. Den foregår ute i offentlig rom, det er gratis inngang, aktørene på scenen er ikke kunstnere og de snakker om ting de virkelig mener.
Forsvarets siste vitne i Århundrets rettssak er Ole-Gunnar Rasmussen, konserntillitsvalgt i Statoil. Heller ikke han tviler på klimaendringer, men sier at hvis ikke oljepumpene holdes i gang parallelt med et grønt skifte, vil omkring hundre tusen mennesker i norsk oljeindustri stå uten jobb allerede om fem til åtte år. Han bringer også inn et scenario som ikke tidligere har vært nevnt – at Statoil eier også oljefelt i utlandet, kjøper stadig flere og vil fortsette oljevirksomhet i andre land dersom Norge bremser opp.
På siste dag, når dommen skal felles, er rettssalen like fullsatt som de to foregående, og en kø av folk må snu i døra fordi det ikke er plass. På vei inn får alle utdelt to stemmesedler, der vi enten kan si ja eller nei til om oljeleting i Barentshavet er i strid med grunnloven. Rundt vitneboksen er politikerfigurene erstattet av menneskefigurer med speiloverflate – kanskje skal publikum se oss selv i dem. Før de avsluttende prosedyrene blir høydepunkter fra aktoratets og forsvarets vitneførsel vist på film på bakveggen av is – et effektivt grep for å oppdatere folk som ikke har vært til stede alle dager.
Aktor Gravers sluttprosedyre sier at grunnlovsprøving av stortingsvedtak ikke skal være hverdagskost, men at når det politiske systemet svikter i så grunnleggende forutsetninger for menneskets tilværelse som klimaendringene innebærer, har vi et ansvar og retten en mulighet til å overprøve politikken. Han diskuterer hvorfor det er så vanskelig å gjøre nok og viser til innreiseforbudet i USA og til lignende prosesser i europeiske land, som Ungarn.
Forsvarer Grønvigh gjentar det prinsipielle poenget om å respektere demokratiske vedtak og den grundige utredningen som har vært og argumenterer for at vi må påvirke gjennom den ordinære stemmeseddelen.
Men i folkedomstol-formen som Århundrets rettssak har fått, er det nettopp stemme vi skal – i denne rettssalen kan det stemmes i retten, uten å vente på valgår. Først får vi imidlertid et ekstra vitnemål som balanserer ganske elegant mellom sakens to sider. Revyvisen ”Hey Mister Statoil” ble skrevet av to damer fra Honningsvåg da Statoil ombestemte seg og likevel ikke ville føre oljen fra Johan Castberg-feltet dit. Låten tar oss fra feiring og håp om en bedre tilværelse til følelsen av å bli grundig lurt. Mens tre stemmeurner sendes rundt, overtar bandet Megaphonic Thrifth vitneboksen og spiller en låt komponert for anledningen med den smått ironiske tittelen Summer is coming.
Resultatet fra Århundrets rettssak i Kirkenes ble, med 74 mot 49 stemmer, at videre oljeleting i Barents er grunnlovsstridig og må stoppes. Det blir interessant å følge neste runde i Oslo når den tid kommer.
