Dagbok fra en rettssak av is

Under festivalen Barents Spektakel arrangeres denne helgen prosjektet Århundrets rettssak, en iscenesettelse av et faktisk søksmål som Greenpeace og Natur og Ungdom har rettet mot staten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf 112 – som følge av at myndighetene har åpnet for oljeleting i Barentshavet. Iscenesettelsen er inspirert av folkedomstolene i antikkens Hellas, der publikum er både dommer og jury. Bak prosjektet står regissør og kunstner Morten Traavik.

Scenekunst.no følger rettssaken, som går over tre dager utendørs i Kirkenes. Her følger snart første rettskommentar – men først litt bakgrunn:

Tittelen Århundrets rettssak stammer fra høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen, en av juristene bak det reelle søksmålet. – Det blir århundrets rettssak i Norge, og min oppgave blir å se på hva de folkevalgte kan vedta uten å bryte Grunnlovens paragraf 112, sa Lorentzen til Bergens Tidende da planene om søksmål mot staten ble kjent i januar i fjor.

Traavik har på forhånd invitert representanter for begge sider av det faktiske søksmålet til å delta i iscenesettelsen. Oljebransjen har takket ettertrykkelig nei. – Vi driver […] ikke med teater, vi driver med virkelighet. Og da synes vi ikke det er rett å være med på dette, sa Geir Seljeseth, regionsjef i Norsk olje og gass, til NRK i desember.

Som i flere av Morten Traaviks tidligere prosjekter er disse forespørslene og diskusjonene de skaper i offentligheten før, under og etter selve forestillingen, en bevisst og integrert del av det kunstneriske arbeidet.

Rettssal av is Googles karttjeneste har ikke hørt om Paviljongparken i Kirkenes. Jeg tenker det er fint at det fortsatt finnes hvite flekker av fysisk virkelighet som ikke er koblet til den digitale, og spør i stedet et levende menneske i hotellresepsjonen som sier at det skjer bak Scandic. Der står ganske riktig en vegg av isblokker, forsiktig lyssatt i blått. Utenfor brenner det i en bålpanne, og vi kan få varm chaga med ingefær og honning – en drikk kokt på en sopp som vokser på bjørkebark, en kraftig naturlig antioksidant. Drikken gir en plutselig synestesi mellom smak og syn, det smaker den naturen vi kan se rundt oss overalt.

Inne i rettssalen kan publikum sette seg i tre amfier av is som alle vender mot en vitneboks i midten. Tilhørere som ikke snakker norsk, får utdelt headset og simultantolk til engelsk eller russisk. Øverst i det midterste amfiet sitter regissør Traavik, for anledningen også rettens administrator. Amfiet til høyre for ham tilhører aktor, som er Hans Petter Graver, professor i konkurranse- og markedsrett ved Universitetet i Oslo, og i det venstre amfiet der jeg ender opp, sitter forsvareren, Morten Grønvigh, senioradvokat med offshore og maritim industri som spesiale.

Vi får vite at publikum skal dømme til slutt, og at denne første dagen er viet aktoratets vitner. Før de slipper til, holder aktor en innledning der han snakker om grenser mellom jus og politikk og legger fram aktoratets sak – at oljeleting i Barentshavet bryter miljøparagrafen i Grunnloven. Lovteksten i §112 blir projisert på engelsk og norsk på de to isveggene bak vitneboksen:

“Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.”

Troverdige vitnemål Før de får snakke, må alle vitner, som i en ordinær rettssak, oppgi navn og stilling og love regissøren å ”forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe”. I en teaterforestilling kan det virke paradoksalt, men her blir det et bud på hvordan en slik lovnad om sannferdighet også i en virkelig rettssal er performativ og paradoksal – og samtidig selve kjernen i rettssystemets oppgave. Et vitne kan snakke usant med overlegg eller huske feil, men når flere vitneforklaringer sammenholdes, skaper de et rom der det er rettens ansvar, etter sine regler, å skille mellom rett og urett.

Første vitne ut er Ingrid Skjoldvær, nordlending og generalsekretær i Natur og Ungdom. Hun spør blant annet hva som gir oss rett til å bruke naturressurser på en måte som fratar etterkommerne våre deres rettigheter. Skjoldværs ord flyter godt og virker overbevisende, og jeg tenker at det er hennes egne.

De to neste vitnemålene gir samme inntrykk. Stine Østnor, koordinator for Globaliseringskonferansen og selv fra Kirkenes, snakker om hva som skal til for at hennes generasjon skal flytte hjem – og at det ikke er, som mange eldre kanskje vil hevde, arbeidsplasser i oljeindustrien. Kari Elisabeth Kaski, stortingskandidat for SV, snakker deretter om sammenhenger mellom den industrialiserte verdens bruk av naturressurser og en stadig voksende økonomisk ulikhet.

Etter hvert innlegg får aktor og forsvarer stille vitnene spørsmål. Aktor tester Skjoldværs troverdighet og spør om hun tidligere har vært i kontakt med rettsvesenet – hun svarer ja og forteller at hun er dømt for sivil ulydighet i forbindelse med protester mot gruvedeponiet i Førdefjorden. Forsvarer vil vite av Østnor hvordan arbeidsplasser kan skapes i Kirkenes uten fossil energi, og spør Kaski hvordan befolkningen i Afrika skal få et bedre liv uten det samme.

Hva vet aktørene? Etter disse tre første innleggene begynner noe jeg har vært nysgjerrig på – nemlig Traaviks metode i dette prosjektet – å bli tydeligere. Overordnet beskriver han den på sine egne nettsider som hyperteater – som “å sette en gitt sak i et nytt lys på en leken, spørrende og tvetydig måte som er kunstens privilegium til forskjell fra reklame, underholdning, propaganda eller politikk.” I praksis i dette prosjektet virker det som vitnene selv har forfattet sine vitnemål, kanskje innenfor en definert tematikk. Aktor og forsvarer hører sannsynligvis disse vitnemålene for første gang, der de sitter i hver sin bjørneskinnslue og noterer iherdig. Det er i alle fall et mulig scenario – å finne ut at Skjoldvær er dømt for sivil ulydighet, er ikke vanskelig, og noen få dager før Århundrets rettssak startet, skrev Graver på prosjektets fjesbokside: ”Et spennende samarbeid mellom kunst, fag og politikk. Hva går vi til? Det er det vel ennå ingen av oss som vet.”

Uansett – teateret ligger foreløpig i liten grad i ordene vitnene sier, men heller i situasjonen Morten Traavik har satt opp, som også innbefatter ting som avslagene fra oljebransjen, gårsdagens innslag i Dagsrevyen og denne teksten.

Glitrende fysisk pedagogikk Neste vitne er Bjørn Samset, fysiker og forskningsdirektør ved Cicero. Sist jeg husker jeg hørte ham snakke, var i ordkløveri med Carl I. Hagen på Dagsnytt 18 der Hagen med sedvanlig populistisk kolonisering av motpartens ståsted bygget et skinnargument for at klimarapporter ikke er troverdige fordi rapportene i seg selv ikke er forskning, men bare sammenfatter den. På kjippkjapp-radio var det ikke tid til å plukke argumentet ordentlig fra hverandre. Fra vitneboksen av is banker Samset derimot inn, uten manus, tre sannheter som ikke kan betviles (at klimaet endrer seg raskere enn før, at endringene skyldes økte utslipp av CO2 og at disse utslippene kommer fra vår fossile brensel) – og hvordan fysikken kan bevise dem. Det er pedagogisk imponerende, og jeg tenker at Dagsnytt 18 bør glemme hurtignyheter en liten stund og sette av første mulige halvtime på lufta til samme seanse. Aktor spør Samset om konsekvenser av denne kunnskapen og får flere eksempler til svar.

Å vitne etter Samsets glassklare argumentasjon (rettens administrator må bremse tempoet hans for at tolkene skal få oversatt) er en hoppe-etter-Wirkola-oppgave. Bioteknolog Terje Traavik [evt. slektskap med regissøren er uvisst] er vanskeligere å følge i detalj. Han virker faglig mer aktivistisk anlagt enn Samset og har blant annet blitt kritisert av kolleger for å potensielt svekke vitenskapelig troverdighet ved å gå ut med foreløpige funn om genmanipulerte grønnsaker fordi han mente de var for viktige til å vente på fagfellevurdering. Men hovedpoenget hans i vitneboksen av is er verken vanskelig å forstå eller tro på: Når temperaturen stiger, flytter dyr og insekter som tidligere ikke fantes i kaldere strøk, etter. Traavik lister opp flere som har kommet til Norge bare i hans levetid. Med dem kommer virus og infeksjoner vi ikke er motstandsdyktige mot og som den tredje verden hittil har vært alene om å måtte dø av. Og virus er ofte på grensen til umulige å bekjempe medisinsk fordi de forandrer seg fortere enn det er mulig å produsere vaksiner mot dem.

Bioteknologens vitnemål er også tredelt, så kanskje har politikere og interesseorganisasjoner fått en tidsramme og et tema, mens de to forskerne også har fått en disposisjon å forholde seg til.

Samene og staten Siste vitne ut er Niillas Aslaksen Somby, samisk kulturarbeider og politiker. Han virker forkjølet, i alle fall har han nesten ikke stemme. Intendert eller ikke gir det en dramaturgisk effekt, jeg lytter enda mer intenst. Somby snakker om at naturen er hellig for samene og leser Wergeland som et eksempel på at også nordmenn har respektert naturen og villet bekjempe det onde, som han sier. Nisser og dverge (som jeg hadde glemt at Wergeland har begått) lager samtidig en elegant kobling med motsatt fortegn til gruvevirksomheten som foregår ikke langt fra is-rettssalen, som gikk konkurs for litt over et år siden men startet delvis opp igjen høsten 2016.

Så går imdlertid Somby over til å snakke om hvordan samene mistet suverenitet over sine områder og etter hans mening fortsatt ikke har fått den tilbake, i og med at Sametinget har liten reell makt. Han snakker om hvordan naturressurser i den delen av Sápmi som ligger i Norge, er administrert i dag, gjennom FeFo (Finnmarkseiendommen) – formelt sett en selvstendig forening som overtok forvaltningen av nesten hele Finnmark fylke som grunneier fra Statskog så sent som i 2005. Her sier Somby at samer er gisler av systemet, selv om de er representert.

Nå kjennes det for første gang som om friheten vitnene antakelig er gitt av regissøren, virkelig blir benyttet, og at de (for publikum) uuttalte reglene for hva Århundrets rettssak skal handle om, blir en liten smule utfordret. Det skjer i tilfelle veldig lavmælt og forsiktig, og uansett hvor planlagt det er, slipper det befriende luft inn i boblen av forutsigbar politisk korrekthet som diskusjoner om så omfattende spørsmål som klimakrise alltid må kjempe mot. Somby er ingen separatist, han gjentar stadig at vi må kjempe sammen mot global oppvarming fordi det får konsekvenser for oss alle. Men det blir samtidig ubehagelig tydelig hvordan det fortsatt er reglene i staten Norge, uansett hvor gode intensjoner vi måtte ha og hvor mye vi har vridd hodet for å finne et alternativ til Statskog, som definerer formen på demokratisk forvaltning av naturressurser. Sameting og styrerepresentasjon har gitt samene mer medbestemmelse, men det erstatter fortsatt en annen måte å forvalte naturen på som kanskje ikke er mulig å gjenopprette, men som ødela naturen mindre enn vi gjør i dag og dessuten ble fortrengt helt parallelt med den industrialiseringen som er roten til klimakrisen vi sitter og hører om.

Hvordan forsvarets vitner skal kontre alt dette i ettermiddag, er umulig å forutsi, men utvilsomt spennende.

Les dagbok fra dag 2 og 3 av Århundrets rettssak her.