Da Hasse Hope og "Jon Fossum" kom til Ultima

Norsk Komponistforenings 100-årsjubileum satte sitt preg på Ultimafestivalens siste helg, og på lørdagens avslutningskonsert var det Kringkastingsorkesterets tur til å hedre jubilanten, med NRK-komiker Hasse Hope som konferansier. Hasse Hope er morsom, det skal han ha, eller som det står på nettsiden til eventbyrået hans “skal det godt gjøres å ikke kose seg når Hasse Hope står på scenen”. Publikum lot til å kose seg, jeg kan ikke påstå annet, men det er like fullt noe forretningsmessig og litt samlebåndsaktig over stilen – jeg synes jeg kan høre hvor han har byttet ut den sedvanlige næringslivs-, byråkrat- eller selgerhumoren med skreddersydd “komponisthumor”. Selv om salen har selvironi nok til å le godt av alle stereotypiene som ligger til grunn for vitsene hans, kan man likevel merke en slags avstand, som ikke akkurat ble mindre da Hope kalte vår tids mest kjente norske dramatiker for Jon Fossum. Ikke fullt så pinlig som da daværende kulturminister Thorhild Widvey refererte til komponist Maja S.K. Ratkje som “Maja Rattkjelke” under sin åpningstale til Ultima 2015, men det ga likevel litt den samme følelsen av at taleren sannsynligvis bor på en annen kulturell planet enn de fleste i publikum.

Stand-up-konsert Mer problematisk er det at disse stand-up-innslagene mellom verkene etterlater lite rom for selve musikken, og kombinert med et forholdsvis springende program ble det hele til slutt ganske heseblesende. Inntrykket fra Filharmoniens første konsert dagen før, av at programmet er satt sammen mest for å “vise frem litt av hvert” fra norske komponisters rikholdige verkliste, var i Kringkastingsorkestrets konsert langt mer påtrengende. Unntaket er de to første stykkene, som dannet en fin kontrast til hverandre fordi de er fragmenterte på diametralt motsatte måter: Therese Birkeland Ulvos Please Don’t Hesitate er vital og offensiv, med små harde rytmefigurer som gjentas ujevnt og hakkende, mens Jan Martin Smørdals My Favorite Thing 3 nølende utforsker bittesmå enkeltlyder som gradvis bygges opp til større strukturer. Derfra ble overgangen brå til Pauline Halls melodiøse og fengende Cirkusbilleder, der satsene “Parade”, “Dyrene sover” og “Klovnene danser” maler tydelige lydlige bilder av det titlene indikerer. Nok et estetisk sjumilssteg førte oss til siste sats av Arne Nordheims strykekvartett fra 1956, med sin kompositoriske gjennomsiktighet og lange slanke linjer. Til slutt bar det over i sjangerfusjonenes verden, til Rolf Wallin og Nils Petter Molværs både konkrete og svevende Glacial Speed, hvor man formelig kan høre isbreen kalve mens trompeten flyter inn og ut av orkesterklangen og legger til en kontemplativ dimensjon. Dirigent Ingar Bergby lot seg tilsynelatende ikke affisere av utenommusikalsk virak, og Kringkastingsorkesteret spilte stødig og uttrykksfullt gjennom hele konserten.

Må man velge mellom høytid og hæla i taket? Det er med en viss ambivalens jeg sutrer over arrangementets ramme, for jeg synes samtidig det må være lov å slenge hælene i taket og feire hundreårsjubileum i joviale former. Jeg kommer bare ikke utenom savnet etter en ørliten flik av høytid. Ikke nødvendigvis istedenfor fjas og moro, men i tillegg. Denne konserten markerte også slutten på Lars Petter Hagens åtte år lange periode som Ultimas kunstneriske leder, og selv om han ble hedret med en overraskelsesframføring av to satser fra sitt eget verk Concepts of Sorrows and Dangers, synes jeg ikke det fullt ut godtgjorde fraværet av en god gammeldags patosfylt takketale.

En del av rammeverket jeg derimot helt udelt synes arrangørene skal ha ros for, er at festen etterpå var åpen for alle i publikum. En slik gest er helt konkret inkluderende, i motsetning til å pakke inn presumptivt “vanskelig kunst” i krampaktig folkelighet.