Byens hjerte

Under den postmoderne eksplosjonen, og kanskje mest på 1990- og 2000-tallet, fikk tittelen kurator en merkelig attraktiv, og lett mytisk klang. Kuratoren beveget seg omkring i kunstkretsene badet i et eksklusivt og for mange andre utilgjengelig idéunivers. Vedkommende ble sett og ikke minst så seg selv på det nærmeste som en kunstner, og vel så det. Det lå liksom i kortene at hen besatt en særlig innsikt, kompetanse og evne til å dra store, dype og viktige teoretisk-filosofiske ideer opp av hatten, som kunstnerne i sin tur måtte underordne seg.

Nå når vi forhåpentligvis har fått denne galskapen på litt avstand kan man kanskje, lett forenklet, oppsummere tre hovedmåter å være kurator på: 1. Den som setter sin egen idé i høysetet og skal ha kunstnerne til å tilpasse seg den. 2. Den som reiser ut i verden og plukker ut det hen liker best, konstruerer sammenhengen etterpå og later som det er det som har vært idéen og hensikten hele tiden. 3. Den som ikke gjør noe stort nummer ut av sin egen person men lar en allerede eksisterende sammenheng, i kunsten og i verden, spille hovedrollen, og ikke minst vektlegger nærheten til og samarbeidet med kunstneren.

Sibué-Birkelands metode Dette siste ser ut til å være Anne-Cécile Sibué-Birkelands metode. Til sommeren har hun vært sjef for Black Box teater i to år. Hun har nylig avsluttet sin andre festival og er antakelig for alvor i ferd med å bli stuevarm. Oslo Internasjonale Teaterfestival er på mange måter Black Box teaters «bankende hjerte», noe de selv har gjentatt gang på gang i pressemeldinger under festivalen. I et avskjedsintervju for snart to år siden spurte jeg avtroppende teatersjef Jon Refsdal Moe om festivalen var hans kunstneriske statement i konsentrat. Dette var han bare delvis villig til å innrømme, kanskje fordi han ikke ville risikere å snakke ned alt det andre som vises resten av året.

Uansett: En festival er som regel, enten det er tilsiktet eller ikke, et statement. En manifestasjon av en vilje. Også kan man i ettertid diskutere hvor synlig denne viljen har vært og hvor vellykket den framsto.

Skal man dømme etter årets designprofil på festivalen er skrikende grønt den fargen som forener det hele. Bortsett fra et mulig ønske om synlighet får ikke jeg øye på noen som helst sammenheng, heldigvis. Den overordna følelsen jeg sitter igjen med etter å ha sett ni forestillinger og arrangementer på fem forskjellige steder, ute og inne, er først og fremst vennlighet. Denne vennligheten er selvfølgelig iblandet en masse andre følelser knyttet til de enkelte forestillingene, og jeg vet ikke hva slags farge vennlighet har, men jeg vet at den ikke er sjokkgrønn.

Fremmedelementer i landskapet Teknisk sett var det nok mulig å rekke mesteparten av 8. marstoget fra Youngstorget etter Ingri Fiksdals åpningsforestilling, Diorama for Huk, i fjordgapet ute på Bygdøy, og deretter haste videre til åpningskonserten på Black Box, riktignok uten å få tid til å spise. Men jeg tviler på at noen, etter å ha sittet i kulda og trekket fra fjorden i en time, var fristet til å fortsette utendørs. Å legge åpningsforestillingen til 8. mars midt i metoo-bølgen, med 10.000 mennesker på Youngstorget og uten noen markering på selve festivalen som pekte i den retningen, må det i det minste kunne kalles dårlig timing. Når det er sagt kunne man knapt, i kunstnerisk forstand, valgt en bedre måte å slå an tonen for festivalen på.

Det snør. En lett tåke ligger over fjorden. Vi forsyner oss med puter, tepper og noe varmt å drikke og vagler oss opp på en lang benkerad med utsyn mot snøen, vannet og livet derute. Der sitter vi og forsøker å venne oss til hva som finnes der. Det hele er akkompagnert av Jenny Hval og/eller Lasse Marhaugs flytende lydbilde, som fra innsiden av et skip. Sakte får jeg øye på dem, den ene figuren etter den andre, fremmedelementer i landskapet, en slags uformelige, skulpturelle organismer, plassert på svaberg, knauser, på plenen og i vannet. Langsomt, nesten umerkelig, våkner de til liv. Beveger seg rykkvis og med store anstrengelser. Borte til venstre er det celledeling på gang. Én figur blir til tre. Sakte tar de form, reiser seg og står, i stivnet posisjon, som en slags hufser i mummiland, før de synker sammen og faller til ro igjen. Fugler, småbåter og ferger passerer forbi og mot slutten, som om det var planlagt, kommer danskebåten fra den ene siden og et helikopter fra den andre. Mørket siger inn over oss og jeg får følelsen av at nå kan hva som helst skje og det vil uansett passe inn.

Begrepet diorama er gjerne knyttet til en gammeldags, definitivt førdigital tredimensjonal framstilling av et landskap eller et miniatyrteater. Sånn sett er det noe klassisk og evig over dette magiske sceneriet, som i seg selv er et varsel om hva vi har i vente i løpet av de kommende ti dagene.

Festivalen tidligere kjent som Marstrand, etter gata Black Box teater ligger i, har mange ganger tatt andre rom ute og inne i bruk, men antakelig aldri så konsekvent og gjennomtenkt som i år. Det handler om vår plassering i tid, rom og sted. Hvordan får vi et forhold og en tilknytning til dette stedet og dets historie. Hva skjer med dette stedet og hva gjør det med oss?

Det virkeliggjorte marerittet Noen dager seinere trasker jeg forvirret gjennom Bjørvika, i forsøk på å finne fram til krysset mellom Bispegata og Kong Håkon 5s gate, der hvor Middelalderparken begynner. Det er det virkeliggjorte marerittet. Jeg har bodd sammenhengende i Oslo i over 35 år og jeg kjenner ikke igjen min egen by. Alt er stengt. Fortauet er stengt. Fotgjengerovergangen er stengt. Sykkefeltet opphører. Til slutt finner jeg meg selv fanget på en midtrabatt mens trafikken dundrer forbi i begge retninger. Jeg ser busser med navn på destinasjoner jeg ikke aner hvor er. Anleggsmaskiner. Forbudsskilt. Iskalde bygninger med tomme vinduer. Strigla restauranter med fancy navn og Michelin-ambisjoner. Med fare for livet forserer jeg gata og redder meg i land på den siden hvor det fins et fortau.

Et stort telt står oppstilt på trygg grunn innafor krysset. Vi får utdelt noen kladeiser av noen hodetelefoner, kinesisk te, ertesuppe og tepper og tar plass i et intimt rom med benkerader. En behagelig radiostemme ønsker oss velkommen på en bakgrunn av smooth chillout-musikk. Vi er aleine og sammen, inni og utenfor hodetelefonene. Og venter på noe. «Teppet» går så opp og åpenbarer landskapet utenfor teltet. Den snødekte sletta, innfarts-og utfartsåren mot Operatunnellen. De to omstridte tvillingtårnene som tjener som luftekanaler ned til tunnellen, og som aldri er blitt de kunstprosjektene de var ment som. Dette ser vi på mens radiostemmen og musikken smører øregangen og det indre systemet. Langt der borte i snøen på sletta dukker det opp et menneske som beveger seg i vår retning.

Det viser seg å være Tormod Carlsen selv, som smiler og hilser. Han tar tak i en mikrofon som er blitt senket ned foran åpningen i teltet og begynner på beretningen om området vi befinner oss i. Derfra og ut spilles en historie med et mylder av fakta, historiske lydklipp, sanger og personlige beretninger fortalt av en stadig voksende gruppe mennesker som samler seg foran åpningen. Det hele er akkompagnert av forsiktige performative innslag i landskapet mens mørket langsomt faller på.

Forsiktigheten og den hverdagslige, vennlige og inkluderende måten det hele avvikles på, med en underliggende tristesse og et potensielt, uutløst raseri, er bergtakende og dypt rørende. Et klisjébegrep som «stedsspesifikt» blir på den måten elegant satt ut av spill. Det er noe mye større og viktigere enn som så dette dreier seg om: Raseringen av en bydel og elimineringen av vanlige folks historie. Hvordan var dette mulig? Hvordan kom vi dithen? er spørsmål som klinger i hodene våre til tonene av en sterk versjon av østkantdikteren Rudolf Nilsens Revolusjonens røst.

Kunstnerisk akse Jeg har sett flere forestillinger hvor jeg etterpå har tenkt at de like godt kunne ha skrevet en kronikk eller holdt et alminnelig foredrag, i stedet for å liksom teatralisere det og klistre pompøse sesam-sesam begreper som «performance lecture» og lignende til det. Noe slikt tenker jeg ikke på et sekund under Radio oh so slow. Alle elementene er der av en grunn, uten at det virker som det er viktig i seg selv. Mannen som forgjeves forsøker seg på en isdans der ute på sletta mens et underlig, hårete vesen, en slags attergløyme fra Middelalderen, beveger seg usikkert rundt i utkanten av bildet. Sånn kan det også gjøres, men det visste vi ikke før vi så det! Det er følelsen jeg sitter igjen med etterpå.

Ingri Fiksdal og Tormod Carlsen er begge nært knyttet til Black Box teater, sistnevnte som «assosiert kunstner». Verkene deres utgjør her en slags kunstnerisk akse som store deler av festivalen roterer seg rundt. Sør-koreaneren Jaha Koos nedstrippete samspill med tre snakkende riskokere i forestillingen Cuckoo, utgjør et lett melankolsk vitnesbyrd om en stadig voksende følelse av fremmedgjøring, isolasjon og sosial og økonomisk usikkerhet i det sør-koreanske samfunnet. I spanske El conde de Torrefiels La posibilidad que desaparece frente al paisaje (Muligheten som forsvinner foran landskapet) drar fire spanske menn på tur rundt til en rekke europeiske byer. Der iscenesetter de situasjoner i skjæringspunktet mellom verbale beretninger i voiceover og sceniske handlinger. Fortellingene har ikke nødvendigvis noe direkte med stedene å gjøre og handlingene har i sin tur ikke nødvendigvis noe direkte med fortellingene å gjøre. Til sammen blir det en bittersøt, absurd og til dels hylende selvironisk vandring i et geografisk, historisk og kunstnerisk landskap i kraftig endring.

Tiden som har gått Fra sin posisjon i 35. etasje på Oslo Plaza hotell snakker nederlandske Dries Verhoevens installasjon Fare Thee Well! innholdsmessig nesten direkte med Tormod Carlsens Radio oh so slow. Det handler om tiden som har gått og hva vi dermed tvinges til å ta avskjed med og ønske velkommen. Et teleskop viser, til tonene av en arie av Händel, et punkt i landskapet øst i bykjernen opp/ned mens lysende bokstaver passerer forbi på et display: «Farvel Halvorsens konditori, velkommen Espresso house». Den er uomtvistelig og allerede et faktum. Hvorvidt det samme gjelder for «Farvel kebab, velkommen sushi» er kanskje mer tvilsomt, men det spiller ingen rolle. Poenget er de refleksjonene og følelsene det vekker i oss: «Farvel kjernefamilie, velkommen fuckbuddy». «Farvel Lommemannen, velkommen det mørke nettet». «Farvel OL i Oslo, velkommen Sløseriombudsmannen». Pussig motsetning, for her plasseres plutselig Black Box-kunstneren Mette Edvardsen (som er blitt hengt ut av Sløseriombudsmannen på Facebook) på samme side som OL! Verre er det med «Farvel Arbeiderpartiet, velkommen Resett» og jeg hopper i stolen når «Farvel Hausmania» dukker opp, uten noe alternativ å ønske velkommen til. Mesteparten av denne artikkelen er blitt til der, i atelieret mitt. For øyeblikket er stedets brukere i gang med en vital medvirkningsprosess for en kommunalt finansiert rehabilitering av deler av stedet. Men jeg skjønner jo hva som menes. I prinsippet kunne man skrevet «Farvel Hausmania, velkommen Vega scene», som nå reiser seg som en striglet, massiv koloss kloss inntil gamle, slitne Hausmania. Men dette var kanskje en for betent motsetning å trekke fram? «Don’t cry because it’s over, smile because it happened», er Verhoevens konklusjon. Depressiv av natur som jeg er har jeg da hakket mer til overs for Tormod Carlsens «I wish I was part of another story».

Til gjengjeld åpenbarte denne andre historien seg som en slags håpefull epilog dagen etter at festivalen var formelt avsluttet. På historisk grunn, i Interkulturelt museum i det gamle fengselet på Grønland, var det «potluck»-middag for en brokete forsamling. Den hadde det til felles at alle i løpet av festivalen hadde hatt besøk av koreograf og dansekunstner Mia Habib og hennes nære samarbeidspartner, lydkunstneren Jassem Hindi i Habibs nabolag på Tøyen. Det er snakk om en kulturell byttehandel i Odin Teatrets ånd: gi oss en middag så får dere en forestilling. Dette er foreløpig siste kapittel i det mangeårige prosjektet We insist, nå under tittelen The stranger within. Kunstnerne kommer på besøk og tar rommet i bruk på måter som setter det i relieff og får beboerne til å se det på nye måter. Slik skapes ny bevissthet om tid, sted og historisk og sosial sammenheng. Den vennlige, utvungne stemningen og bevegelige, sosiale omgangen under potluck-middagen, et godt stykke unna Black Box teaters mer forpliktende aura, ble på den måten i seg selv et statement om hvordan Oslo Internasjonale Teaterfestival tilsynelatende ønsker å framstå. Som tilstedeværende, relevant og inkluderende, uten dermed å gi etter for lettvinte krav om tilgjengelighet og såkalt folkelighet.