Bevisstheten om lyd i teatret

Av Julie M. Løddesøl

Lydkunstnere, komponister, musikere, dramapedagoger, teatervitere, teknikere, scenografer, koreografer, dramatikere, skribenter, produsenter, regissører og skuespillere – ca. 80 i alt brukte lørdag formiddag til å lytte og snakke om lyd i teatret. Seminaret var initiert av kritiker og skribent Elisabeth Leinslie, som innledet med å si at hun selv hadde behov for å bli mer bevisst bruken av lyd i scenekunst, og også å få begreper for hva hun hører.

Musikkens tekstur

Komponist Henrik Hellstenius hjalp til med det siste. Gjennom en fascinerende leksjon i lyttebevissthet med musikkeksempler gav han deltakerne begreper fra kunstverdenen som verktøy, slik at den språklige beskrivelsen av det man hører fra salen kan bli litt rikere enn det vanlige; at musikken var “fin” eller “kjedelig”. Fra nå av kan man forvente at scenekunstkritikerne som var i salen bruker begreper som tekstur (har med overflaten å gjøre), sjikt (nivåer i musikken som forgrunn og bakgrunn), klangfarge (hvorfor hører vi at to sangere som synger samme tone har forskjellige stemmer), tetthet (hvor åpent er lydrommet), gest (at man ser musikken fysisk, som bevegelse ) og objekt (at man ser musikken som et objekt, som punkter og linjer). Ut av dette henledet han vår oppmerksomhet på at mye av dagens popmusikk har uklar forgrunn, og at hjernen og ørene er slik skapt at hører vi en menneskelig stemme i musikk, er det den lyden som naturlig “vinner” vår oppmerksomhet.

Hellstenius snakket om lyd som meningsbærende, hvilket selvsagt kan være vanskelig å forstå for en amatør. På spørsmål om hva en ikke meningsbærende lyd er, skjelnet han mellom en amorf lyd som ikke-meningsbærende, i motsetning til en pregnant lyd, altså som meningsbærende. Paradoksalt nok går veien til bevissthet om fenomener som musikk og lyd via språket.

Sukk over lydsnutter

I løpet av dagen ble det sukket flere ganger over at musikerens oppgave i scenekunsten i dag ofte er å lage en lydsnutt for en skuespillers sorti eller entré på scenen. Morten Cranner er både musiker, teaterinstruktør og lyddesigner, og sa at han er opptatt av lyd som auditivt kompass. Virker lydbruken forsterkende på det som skjer i scenebildet, eller virker det forstyrrende, var hans kontrollspørsmål. Cranner brukte egne eksempler fra to ulike dramatiseringer av Jon Fosses Melancholia, om maleren Lars Hertervig, den ene for Radioteatret, og den andre fra Nationaltheatrets Malersal.

-Vi lager ikke musikk, men en visuell audiell romlig kunstkomposisjon, sa Verdensteatrets Lisbeth Bodd. De som har sett Verdensteatrets forestillinger i senere år forstår beskrivelsen (les gjerne kritikk av deres siste forestilling louder her!) Hun var fascinert av de romlige og tidsmessige sprangene som kan gjøres via lyd, men syns likevel ikke det var spesielt fruktbart å skille ut lyd som ett enkelt element.

Synet på kontroll

-Vi setter ikke opp et partitur og konsept på forhånd, før forestilling, for det viser seg at prosessen ofte er mer intelligent selv. Materialet vi har for bruk har sin egen lovmessighet. Det handler om å ha kontroll og miste kontroll, sa hun.

Debatten med salen spente ganske vidt etterpå; fra høyttalerplasseringer i scenerommet og dilemmaene med at de som regel er sorte firkanter som tar uønsket oppmerksomhet når de står på scenen, til diskusjon om øret eller øyet er den sansen som oppfatter inntrykk raskest, til lydens status på scenen.

-Spørsmålet er ofte hvordan man greier å overkomme tekstens herredømme. Lyd er ikke en illustrasjon til teksten, men et eget meningsbærende uttrykk som har assosiasjonsevner i seg. Alt for ofte sier tekst, scenografi, lys og lyd det samme i teatret, i stedet for at de løftes og skaper polyfoni, sa Henrik Hellstenius, og ble supplert av Lisbeth Bodd, som syns det interessante skjer når tilsynelatende uforenlige elementer legges sammen.