S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Ole Hval – 21. september 2016

Barna overtar Ultima

Barnas Ultimadag.


Publisert
21. september 2016
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Musikk Teater

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/barna-overtar-ultima
Facebook

På Barnas Ultimadag får barna utforske musikk i trygge rammer. – Dette er ikke nødvendigvis negativt, men det er også mulig å tenke seg at barnas deltakelse kunne blitt utforsket og utfordret mer, skriver Ole Hval.

Barnas Ultima-dag, BUD, inviterer barna til selv å interagere med samtidsmusikken de møter. Før jeg går inn på Sentralen, der BUD finner sted, kommer jeg over installasjonen Stræng ute på fortauet. Installasjonen er en samling av ulike strengeinstrumenter som forbipasserende kan spille på. Fire treplater som staver “Oslo” har alle påmontert ulike strenger så de ligner harper, mens diverse bord er rigget til så de kan brukes som rytmeinstrumenter eller strykes med buer. Tre profesjonelle musikere, blant annet en harpist, hilser på barna og oppfordrer dem til å spille sammen med dem. Mens barna plinger på instrumentene, kommenterer en av musikerne spøkefullt at det blir samtidsmusikk med en gang.

Barnas Ultimadag 2016. Foto Ultimafestivalen / Andreas Turau

Inne i Sentralen er det flere installasjoner. Et rom har fått tittelen verdensrommet og består av lys, lyd og videoeffekter som ett og ett barn kan få muligheten til å styre. I det mørke rommet kan barna mane fram stjernetåker, lyse opp områder i rommet og dirigere fram kraftig Beethoven-musikk.

Ved resepsjonen har Supriya Nagarajan rigget seg til i et lite intimt rom, hvor barn og voksne kan komme og synge vuggesanger som hun tar opp på bånd.

Utenom installasjonene spilles det to konserter. Beethovens niende tolker den klassiske komponisten på en muntrere måte enn man er vant med. Foran bandet som består av saksofon, akkordeon og kontrabass beveger danser Kyrre Texnæs seg energisk til musikken og oppfordrer publikum til å danse på det ryddede gulvet foran scenen. På den andre siden av bygget spiller Bosses Bongoband ut et lignende konsept, med nytolkning av Beethoven og oppfordring til dans. De forteller barna at den niende symfonien ble skrevet etter at Beethoven hadde besøkt Afrika, før de spiller videre på trommer, gitarer og blåseinstrumenter. Oppe i fjerde etasje spilles teaterforestillingen Bea og de andre for de minste barna, utviklet av danser Beata K. Iden og regissør Karstein Solli.

En del av Ultimafestivalen Det er spennende når Ultima, en ganske stor festival med over elleve spilledager, vier en hel dag til et yngre publikum. Det er en helhetlig tenkning som ikke bare handler om å ha noen barnekonserter, men hvor man på sett og vis lar barna kuppe Sentralen og inviterer dem inn i en større musikkhendelse. Gulvet på kafeen er ryddet for å gi plass til trehjulssykler, ballonger med BUD-logoen lekes med og sprenger rundt omkring i bygger, og lukten av pølse henger tungt i gangene når man kommer inn.

Det er ofte vanskelig å vurdere en slik dag under ett, men noe som går igjen i BUD er at barna inviteres til å delta i kunstverkene. De skal kunne interagere med kunsten de møter, enten gjennom dans, tegning, styring av verdensrom eller spilling på instrumenter. Mange barn har også vært BUD-piloter, som betyr at de har vært involvert i å arrangere selve dagen, som man kan se på de mange som løper rundt med BUD t-skjorter.

Når dagen er over innser jeg at jeg har gått glipp av et verksted der barn har blitt invitert til å spille et kjent verk som de framfører på en liten minikonsert. Irriterende, siden jeg vil diskutere hvordan festivalen interagerer med barna. Men alt får man ikke med seg på en travel og litt uoversiktlig dag.

Samtidig er BUD ikke isolert fra resten av Ultimas program. Verkstedet hvor barna lager musikk, tar for eksempel utgangspunkt i komponisten Terry Rileys verk In C, et verk som spilles senere på festivalen med kunstneren selv til stede. Vuggesangene som samles inn av Supriya Nagarajan tas med videre inn i en installasjon. Selv om barna serveres et tilpasset program, tar BUD opp mye av den samme tematikken som Ultima, med blant annet Beethoven, og det presenteres også her ulike sjangre og måter å tenke musikk på.

Barnas Ultimadag 2016. Foto Ultimafestivalen / Andreas Turau

Interaksjon med barn i musikk Hvordan skal man så si at interaktiviteten jeg så, har fungert? Jeg er litt i beit siden musikk ikke er mitt fagfelt. Det har også vært vanskelig å finne artikler eller forskning som går på interaksjon med barn i akkurat musikkfeltet, noe som kan tyde på at dette begrepet er mer etablert i teaterfeltet.

I artikkelen Trompetkonsert med teatralt tilsnitt, publisert i siste utgave av det tidsskriftet InFormation som drives av Høgskolen i Oslo og Akershus, skriver Marit Liset om Trompetkonserten, en såkalt konsertforestilling som bruker mange av dramafagets metoder for interaksjon til å utforske barnehagebarns møte med musikk. I prosjektet stiller en trompetist med musikken, mens en skuespiller går inn i rollen som inkompetent assistent og samhandler med barna mens trompetisten spiller.

Artikkelen viser et potensiale i å tenke relasjonelt i møte med barna og i hvordan man kan åpne opp for innspill fra et ungt publikum. Et eksempel er at trompetisten framfører John Cages berømte verk 4’33, som kun består av fire og et halvt minutts stillhet. Her oppfordrer assistenten barna til å lytte etter hvilke lyder de kan høre.

Trygg stemning Hvis man skal vurdere den relasjonelle estetikken i BUD, kan man for det første si at det er en trygg form for interaksjon på festivalen. Særlig gjelder dette konsertene som inviterer barna til fri dans med munter musikk og god stemning. Det er få provoserende eller utfordrende situasjoner, som John Cages 4’33. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men det er også mulig å tenke seg at barnas deltakelse kunne blitt utforsket enda mer, hvis dette er noe av poenget med BUD.

Teaterforestillingen Bea og De andre utforsket for eksempel en litt mer spennende og utfordrende relasjon med barna. Etter en kort introduksjon begynte Beata K. Iden å mime ulike objekter i rommet samtidig som hun gikk tett inntil publikum, uten å forklare hva hun gjorde. Måten hun interagerte med barna på var akkurat uklar nok til at det skapte en usikkerhet i lufta samtidig som det ikkeble så merkelig at barna mistet interesse. Et av barna i publikum måtte gjentatte ganger spørre “hva gjør hun?”.

Manglende dramaturgi Et annet aspekt som artikkelen i InFormation belyser, er at en god interaksjon ikke oppstår automatisk. Som forfatteren Marte Liset skriver: “Kunnskap om dramaturgi er vesentlig når en konsertforestilling skal lages, slik at en kan ta bevisste valg når det gjelder oppbygging, grad av åpenhet og hvilken form for interaksjon en ønsker med barnepublikummet.”

I utendørsinstallasjonen Stræng er det for eksempel en utfordring at det mangler en klar dramaturgi og en strategi for å lokke publikum inn. Det er en kul ide at hvem som helst kan komme forbi og plukke på strengeinstrumenter med profesjonelle musikere, men det er litt vanskelig å høre seg selv spille i all støyen fra gata og fra de andre instrumentene. Det er ikke heller alltid så lett å bare plukke opp et instrument hvis man ikke har prøvd det før. Kanskje kunne denne installasjonen fungert bedre i et annet rom eller med andre rammer.

I grunn er verdensrominstallasjonen en av de som virker mest gjennomtenkt i forhold til publikummet sitt. Peter Baden har selv vært med på å mekke sammen teknologien som vises fram, og er flink til å forklare deltagerne hvordan man bruker den hackede Kinect-teknologien. Mens jeg er der overtaler han en beskjeden jente til å prøve seg, og ansiktet hennes lyser opp når de små bevegelsene hennes får rommet til å eksplodere med lyd og lys. Badens fremgangsmåte og det stemningsfulle rommet gir fokus i uttrykket, og det skaper et engasjement både fra de som deltar og de som ser på utenifra.

BUD åpner opp Ultima-festivalen for de unge ved bruk av lekenhet og interaktivitet. Resultatet er en morsom festival, som samtidig godt kunne utfordret publikummet sitt mer med litt mer interessante former for dialog mellom kunstnere og barn.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no