Akutt, av og til

Når Den nationale scene (DNS) og Carte Blanche møtes i samarbeidsprosjektet de betegner som en rekonstruksjon av Vibeke Løkkebergs film Løperjenten (1981) med Jon Tombre og Hooman Sharifi som regissører, har fragmenter av stemninger, tekst og bilder fra filmen blitt til et stykke scenekunst der dans og tekst glir over i hverandre og er nærmest likestilte. Den eneste egentlige konkrete rammen er det scenografien som gir oss: et garveri antydet gjennom stykker av skinnfeller som ligger rundt på scenen. Bakerst på scenen er et stort plastforheng som danner en gjennomskinnelig vegg. Alle de 17 aktørene, der 13 er danserne fra Carte Blanche og fire er skuespillere fra DNS, fyller scenen i mesteparten av forestillingen, og foruten lyden av kroppene når de beveger seg og teksten som framføres, er det stille. Utøverne er uniformert i de samme mørke buksene. Med garveriet som utgangspunkt er det nærliggende å tenke seg at vi kanskje befinner oss i et industrisamfunn med fabrikkarbeidere.

Å bli slukt opp eller stikke av Sharifi og Tombre har utforsket hovedtemaer fra Løkkebergs film, da hovedsakelig spenningen mellom fellesskap og individ, identitet, tilhørighet, seksualitet og flukt. Selv skriver de i programmet til forestillingen at ”det handler om øyeblikket der du vet at du enten blir slukt opp eller må stikke av”, altså tilstanden man er i før et viktig vendepunkt. Gjennom sammensmeltningen av den fysiske kroppens uttrykksmåter i koreografien og framføringen av tekst forsøker de å skape et rom der denne spenningen kan realiseres som scenekunst. I løpet av den timen Løperjenten (rekonstruert) varer, får vi se en rekke sekvenser der slike avgjørende situasjoner og tilstander undersøkes, uten at det er noe mer enn forestillingens tematiske rammer som knytter dem sammen. Rene bevegelsessekvenser glir over i tekst og bevegelse og tilbake igjen. Koreografien er minimalistisk, tilbakeholdt og forsiktig i store deler av forestillingen, og som resultat av det tar teksten ofte mye fokus.

Mangler nerve I åpningssekvensen stiller aktørene seg langs trappene ved siden av publikumssetene. De står helt stille og fremfører en tekstsekvens som blant annet lyder som dette (fritt etter min hukommelse):

I am a gentleman/ I am / I am / I am a woman/ I am / am I a gentleman

Her flytter teksten seg fra aktør til aktør, spretter fram og tilbake, på norsk og på engelsk, i enetale og i kor og det fortsetter den å gjøre gjennom hele forestillingen. Rett etterpå begynner aktørene å bevege seg forsiktig på scenegulvet, og en sekvens med den myldrende byen som fokaliseringspunkt starter:

Byen/ støyen / bankingen er et rom/ støyen/ regnet/mørket/ lyset

Vi får korte glimt inn i poetiske tilstandsbilder der et jeg ofte henvender seg til et fraværende du. Det fungerer helt greit, men ikke stort mer enn det. Det krever en enorm fintfølelse og samstemmighet dersom et ensemble på 17 aktører skal makte å tilføre den nerven teksten trenger for å fungere som tekst, som poesi, på en scene. Her synes problemet å være todelt. Teksten som er bearbeidet til forestillingen, er svak i utgangspunktet, og aktørene mangler grep om framføringen. De lytter seg ikke nok inn på hverandre og finner ofte verken retning eller rytme. I tillegg hviler teksten tungt på repetisjon som virkemiddel uten at den inneholder noen bilder som fester seg skikkelig i hukommelsen. Da blir det flatt når de samme ordene gjentas, for eksempel når bli hos meg/ bli hos meg/ jeg elsker deg/ jeg elsker deg/ jeg elsker deg messes igjen og igjen. Her kunne potensialet i repetisjonen som strategi på scenen vært utnyttet annerledes. Det blir ikke bedre av at enkelte tekstlinjer utsies med en dramatisk innlevelse som om ensemblet insisterer på at det er poetisk det vi utsettes for.

Det tidløse og det akutte Midt i sammensuriet av sekvensene som utgjør Løperjenten (rekonstruert) klarer imidlertid ensemblet ved et par anledninger å lage noen øyeblikk ”der du vet at du enten blir slukt opp eller må stikke av”. I den ene sekvensen, som later til å være delvis inspirert av en scene fra Løkkebergs film der hovedpersonen Kamilla kommer trekkende hjem med en flådd fisk hun har fått av faren, kryper og bukter de 17 aktørene seg langs gulvet som om de er deler av et stort maskineri som går og går uten stans. De trekker skinnfeller bortover gulvet, flytter dem fra scenekanten til scenens bakre vegg og tilbake igjen. Assosiasjonene mine går i retning av fabrikkens ustanselige mekanikk, men også i retning av noe dyrisk, primitivt og brutalt når det samme bevegelsesmønsteret repeteres igjen og igjen. Utøverne er en stor inntrengende masse av bevegelse og lyd når de skriker høyere og høyere ”Animals cannot live without skin!”. Idet de når stemmebåndets ytterpunkter, begynner lyskasterne å blinke og de forsvinner fra scenen.

Det er forbausende hvordan et grunntema og et bilde fra Løkkebergs film på denne måten kan resonnere på uventede måter når det transporteres til nye uttrykksformer. Dessverre er det litt for langt mellom disse øyeblikkene. Når skuespillerne i forestillingens slutt stiller seg rett foran oss på rekke og ser på oss mens de framfører en tekst om å reise, som tydelig henspiller på den amerikareisen Kamillas far planlegger i filmen, resonnerer materialet i vår tid på en akutt måte i konteksten av den pågående flyktningekrisen. Det blir nærværende for meg som tilskuer i stedet for å bare være et tidløst tema i kategorien ”de evige, store spørsmål”.

Å låne kunstnerisk integritet En dag etter forestillingen ser jeg Løkkebergs film. I lys av den stiller jeg meg spørsmålet om hva slags kjerne eller essens det egentlig er Tombre og Sharifi har funnet fram til? For meg synes den tematiske kjernen i filmen Løperjenten å være uløselig knyttet til nettopp kvalitetene ved det tidsbildet filmen risser opp av etterkrigstidens Bergen. Portrettet av byens gater, leiligheter og mennesker sett gjennom jenta Kamilla er en umistelig del av det som gjør Løkkebergs verk interessant og godt. Stoffligheten og teksturen som finnes i de materielle, sanselige omgivelsene slik vi ser dem gjennom en kameralinse og gjennom barnets perspektiv kan selvsagt ikke uttrykkes på samme måte i teaterrommet. Men når Tombre og Sharifi abstraherer seg vekk fra det konkrete stedet og tiden filmen framstiller, til et svevende hvor som helst og når som helst de velger å kalle garveriet, uten at verken tekst eller koreografi evner å virkelig fylle dette rammeverket, ender Løperjenten (rekonstruert) mest av alt opp som et kraftløst forsøk på å låne kunstnerisk integritet verken DNS eller Carte Blanche har behov for.