Aktuell, helt av seg selv

Et av flere refrenger i min kritikergjerning har gått ut på forsøksvis å ta rotta på den stadige frammaningen av hvor brennende aktuell forestillingen er. I hvilken grad denne innsatsen har båret frukter har jeg ingen idé om. I mørke stunder tenker jeg at jeg like godt kunne sendt budskapet med flaskepost.

Jeg har dermed ikke det fjerneste grunnlag for å påta meg så mye som en flik av æren for skuespiller og nå nyslått regissør Ingjerd Egebergs erklæring om at hun «alltid har hatt lyst til å sette opp et stykke som er helt uaktuelt», men da jeg leste det, reddet det resten av dagen min. Det satte meg i et, for denne årstiden, uvanlig godt humør og gjorde meg sjeldent vennlig stemt overfor Egebergs regidebut på Teater Innlandet, Kjøkkenheisen av Harold Pinter. Det er som kjent ikke nødvendigvis en fordel.

Kald krig Greia med aktualitet er jo at det alltid gjøres til et spørsmål om innhold. Poenget mitt er at det hjelper ikke, dersom ikke det formmessige og kunstneriske er på plass, noe det i slike tilfeller ofte ikke er. Dermed gikk Ingjerd Egeberg i gang med sitt foretrukne helt uaktuelle skuespill og opplevde, som hun forteller om i programmet, det vidunderlige som gjerne skjer: Det blir mer og mer aktuelt jo mer du jobber med det, enten du vil eller ikke!

Harold Pinter (1930-2008) var en usvikelig leverandør av moderne klassikere, som også oser av den samtiden han virket i. Den kalde krigen ligger som et uuttalt og usynlig bakteppe i mange av tekstene hans, med sin innvendige skildring av hvordan den store verden gjør seg gjeldende i den lille. Noe også Kjøkkenheisen (The Dumb Waiter) fra 1957 er et eksempel på. Pinter befinner seg et sted på aksen mellom Samuel Beckett på den ene siden og Jon Fosse og Lars Norén på den andre, og sånn sett har han vært en forutsetning for de sto sistnevnte, noe de selv aldri har lagt skjul på.

Fremmedgjøring og paranoia Som tekst legemliggjør Kjøkkenheisen etterkrigstidens fremmedgjøring og paranoia. I Morten Krogstads oversettelse er leiemorderne Ben og Gus gjort til Bitte og Gitte. På Teater Innlandets scene befinner de seg i et lite kjellerrom med grå betongvegger uten vinduer. Bitte (Sofie Huijs) og Gitte (Julie Bjørnebye) sitter i hver sin skitne feltseng med blod på soveputen – og venter. På hva? På ordre fra oven om neste oppdrag. Hva dette oppdraget går ut på er uklart. De er halvveis kledd i julenissekostymer, og det kan dermed like gjerne dreie seg om det som mord, det er i denne sammenhengen ikke viktig. Bitte leser Hamar Arbeiderblad og opprøres av det hun leser, noe hun gir høylytt uttrykk for, mens Gitte surrer rundt med skolissene sine, med at dotanken fylles sakte etter bruk og med å lage kaffe. Bitte irriterer seg stadig over Gitte som er passende utstyrt med træg, bondsk trønderdialekt. Innimellom durer og rasler det i veggene. Det tyder på at en beskjed er på vei via kjøkkenheisen, noe som utløser full panikk og beredskap. Som regel er det bare bestillinger av mat som de to ikke har noen mulighet til å imøtekomme.

Fra tid til annen forvandles rommet brått til et fargelagt filmatisk eller dataspillaktig univers, gjerne i James Bond-stil. De to aktørene tar fram pistolene og utfører et koreografert ritual fullt av velkjente klisjeer, før alt plutselig er ved det gamle, triste, grå, skitne og ugripbare igjen.

Jo Strømgren De to skuespillerne, fra Teater Innlandets ungdomssatsning TI Ung, er utdannet innen henholdsvis method acting (Julie Bjørnebye) og musikkteater (Sofie Huijs). Karakterene deres er tydelige, den treige bondejenta og den hissige, utålmodige byjenta. De gjør bruk av sine respektive spesialkompetanser på en måte som utfyller hverandre og bygger dynamisk opp under spenningen som ligger innbakt i teksten. Foran den mildt sagt glissent besatte salen holder de trykket forbilledlig oppe. De er trygge på materialet og hviler i regien, og det smitter over på publikum. Planlagt eller ikke: Den fremmedgjorte og absurdistiske stemningen, sammen med de koreograferte innslagene, leder assosiasjonene mine uvegerlig over mot Jo Strømgren. Og, uunngåelig, en viss pandemi med tilhørende isolasjon, tolkninger av de mange rådene, eller var det pålegg, som stadig kommer ovenfra. Aktualiteten, ja, den kommer av seg selv!