Absurd, nyskapende, masete

Jeg må skjerpe meg. Naboen min på rad tre, som tilfeldigvis sitter sentralt plassert i Det Norske Teatrets kunstneriske ledelse, holder på å gå i oppløsning. Han sitter sammenkrøket og ler så det surkler i brystet og renner fra øyne og nese.

Det er Det Norske Teatrets helligdom, Jon Fosse, det går utover der nede på scenegulvet. Eller egentlig ikke. For er det noen som kommer ut av det hele med integriteten i behold, så er det han. Men på scenen, på taket av et tog, har representanter for norsk næringsliv, kulturliv og byråkrati forgrepet seg på Jon Fosse-stykket Draum om hausten (som forøvrig snart settes opp på hovedscenen på samme teater). Iført en slags kinesiske gevanter forgriper den ene karakteren seg på den andre bakfra ved hjelp av noe jeg ikke skal avsløre her. Og da er det like før sidemannen min må ha førstehjelp.

Ny sjanger Det er noe av det nærmeste vi kommer en farse Trine Falch og Ingvild Holm har inntatt teatret med. Men ikke en hvilken som helst farse. De to gamle Baktruppen-kollegene har rett og slett skapt en ny sjanger: Teikneteater!

Ved hjelp av hundrevis av tegninger av Kristoffer Kjølberg, akkompagnert av hardtarbeidende skuespillere og et spenstig lydarbeid ved Martin Langlie, har Falch og Holm snekret sammen en absurd historie basert på norske byråkrater og politikeres nølende, ettergivende omgang med kinesiske styresmakter etter at dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010.

I Riksarkivet ligger det et papir, et såkalt ”non-paper”, forseglet og unntatt offentlighet, uten signatur og brevhode, forfattet av norske politikere og byråkrater, som blant annet skal inneholde en norsk innrømmelse av at det var galt å gi Liu Xiaobo fredsprisen og at han ikke er ønsket i Norge for å ta imot prisen. Dette avslørte Dagens Næringsliv i 2014.

I Draum om våren, ført i pennen av Trine Falch, er en delegasjon med representanter for norsk nærings– og kulturliv på vei til Kina med den transsibirske jernbanen, fullastet med norsk oppdrettslaks, for å be om unnskyldning – uten å si det direkte. Dette for å få handelssamkvemmet med kineserne tilbake på sporet. Med på lasset har de fått norsk kunstlivs fremste og mest respekterte eksportvare, Jon Fosse. Planen er å bruke han og stykket hans Draum om hausten som isbryter. Og det passer jo perfekt, for her gjelder det å ”å seie ting utan å seie ting” – noe som jo er felles for Fosse og det politiske byråkratiet.

Endringsforslag Men delegasjonens kommunikasjonsrådgiver har bare noen små endringsforslag. Han liker ikke kronologien og foreslår at stykket bør foregå om våren, ikke om høsten: ”Alle blir glade om våren. Kinesarane òg. Og kvifor skulle vi ikkje unne kinesarane litt glede?” Men Fosse nekter blankt, noe som utløser det dramatiske og blodige vendepunktet.

Her er altså postdramatikerne fra Baktruppen blitt dramatikere. På et institusjonsteater. Ved hjelp av ekte, utdannete skuespillere. I punkens tid ville vi beskyldt dem for å ha solgt seg selv til fienden. Fullt så enkelt er det ikke lenger.

Veien fra å spille for et kobbel kyr på et jorde i Levanger i 1998 (forestillingen Kvakk) til et streit publikum på scene 3 på Det Norske Teatret i dag er lang, og likevel er Baktruppen-kloa høyst gjenkjennelig tilstede. Den gangen dreide det seg om norsk landbrukspolitikk, representert ved avsløringen av at store deler av den bejublete avlsrasen Norsk Rødt Fe led av en kromosomfeil som førte til sterilitet. Nå er det norsk utenrikspolitikk, oppdrettslaksen og det politisk-instrumentelle misbruket av kunsten det handler om. Baktruppens Eurohæ? fra 2000 baserer seg på en togtur gjennom Europa som gruppa sendte den ekte Dag Solstad ut på, utstyrt med en opptaker. Nå sender de en fiktiv, tegnet Jon Fosse med tog til Kina.

Helligdom og hykleri Felles for alt dette er det smått respektløse nedenfra eller fra siden-blikket på samtidens helligdommer og hykleri. Som en avantgardistisk Monty Python eller en oppdatert Rabelais viser de fram det latterlige og forkastelige ved måten maktapparatets aktører utfører sin gjerning på. Noen vil sikkert kalle det politisk teater, i så fall er det et illusjonsløst politisk teater hvor konklusjonene overlates til hver enkelt tilskuer.

Det er den heftige strømmen av skiftende tegninger, i en rå, barnlig tegneseriestil, som setter premissene. Det er som om Kristoffer Kjølberg sitter backstage og hiver inn tegninger i en helvetes fart, der og da, noe som også gir det hele et filmatisk preg. Skuespillerne, for det meste iført svarte trikoter i Baktruppen-stil, har i utgangspunktet oppgaven å illustrere tegningene med live lyd. Men denne prosessens egendynamikk har gitt selve skuespillet en større plass i helheten. Det gjelder ikke minst de to dramatiske hovedfigurene Jon Fosse (spilt av Per Schaaning) og konduktøren/kineseren (spilt av Kathrine Torborg Johansen). Schaanings mumlende, kvardagslege Jon Fosse og Johansens solbrillekledde, kinesisktalende, smått mystiske sidefigur er både lydlige og visuelle midtpunkter i en ellers høylytt, til tider masete runddans av komiske forviklinger.

Skriking = morsomt Det synes å være en evigvarende regel i norsk komedie at skriking = morsomt og enda mer skriking = enda morsommere. Signalet har gått ut til publikum: Le! Men etter sidemannen å dømme var det den tidligere nevnte, relativt lavmælte framstillingen av Draum om hausten/våren som sexkomedie, som var suverent morsomst.

Selv er jeg i tvil. Jeg lo godt både her og der underveis i denne komplett absurde, nyskapende og litt masete sjangerleken av en forestilling.