Å øve seg på samvær i offentlighet

Jeg entrer et scenerom som minner meg om gymsalen på barneskolen jeg gikk på. Det er noe med gulvet, tror jeg, samt det at vinduene er plassert høyt oppe på veggen. Muligens er det også ribbevegg i rommet, eller så er det noe fantasien min senere supplerer hukommelsen med, men det resonnerer i kroppen min. Det oppstår en umiddelbar motstand i meg, jeg stopper opp og nøler med å entre selve salen.

Gym var det faget jeg presterte desidert dårligst i gjennom hele skolegangen – og derfor næret jeg også avsky for faget. Jeg løp for sakte, og jeg var redd for baller så jeg var elendig i ballspill. (Jeg var generelt mye redd som barn.) I tillegg til var jeg ganske liten av vekst og på ingen som helst måte sterk. Jeg ble aldri valgt først i lagsport. Når jeg endelig beveger meg inn i scenerommet i ‘s-Hertogenbosch, blir jeg bedt om å sette meg ned på gulvet et sted: «Hvor som helst! Eller, helst her et sted,» peker en av utøverne. Gymnastikkassosiasjonen vokser i meg, og det er som om to varianter av meg – én voksen og ett barn – kjekler om hvorvidt jeg skal bli i rommet eller flykte. Flykt eller kjemp. Jeg bestemmer meg for å bli.

Pragmatisk kjærlighet Publikum slår seg ned på gulvet rundt meg, og vi instrueres videre til å delta i en pusteøvelse. Forestillingen, Land of Concerts: Body Work Edition (av Jija Sohn, Andrea Zavala Folache, Lucy Wilke og Gika Wilke), står oppført i programmet både som forestilling og som workshop. Det viser seg å bety at vi er aktive deltakere: Vi vandrer rundt i rommet og oppfordres til å finne et «kjærlighetsobjekt» i scenografien som vi skal stille oss ved. Jeg plasserer meg i nærheten av en konstellasjon av objekter i rommets utkant. Jeg kjenner ikke egentlig noen kjærlighet for objektene. Jeg er pragmatisk, og slapper av i min velkjente rolle som ikke-kroppslig-deltagende publikummer. Vi blir så oppfordret til å møte blikket til noen andre i publikum, noen rundt oss, noen som vi kan bli partner med i den kommende øvelsen. Der jeg, pragmatisk nok, sitter, bak en rosa skjerm, er det få blikk å oppsøke, og scenen ender uten at jeg har noen partner. «Jeg ble ikke valgt!», roper kroppen min, og jeg har bare lyst til å forlate rommet. Men jeg biter det i meg og blir. Igjen.

Jeg snur meg mot en mann som sitter lent mot veggen rett ved meg. Øynene hans er nesten lukkede, og han virker lite påkoblet det som skjer i rommet. «Fant du en partner?», spør jeg. Han rister på hodet. «Ikke jeg heller», sier jeg, med et spakt smil. Han bare ser på meg. «Så, kanskje vi skal være partnere», foreslår jeg. Han fortsetter å se på meg. Han virker ikke overbevist, snarere tvert i mot. Jeg smiler bredere. «Har du lyst til å forsøke?», presser jeg på, med påtatt entusiasme. Han bare fortsetter å se på meg, fortsatt ikke overbevist. Så jeg flytter meg, slik at jeg sitter ansikt til ansikt med ham, med et om mulig enda bredere smil. «La oss være motstrebende sammen», foreslår jeg. Han er ikke komfortabel med å snakke engelsk, viser det seg. Egentlig virker han generelt sett lite komfortabel med situasjonen. Det er heller ikke jeg, men jeg fortsetter å presse på. Vi gjennomfører den oppgaven som utøverne har gitt oss: Å telepatisk sende hverandre bilder av firkanter, trekanter og sirkler. Kontakten er dårlig, og ingen av våre bilder når den andre telepatisk. Vi er begge svært lettede når sekvensen er over og forestillingen fortsetter. Jeg er fornøyd med meg selv fordi jeg har klart å stå i situasjonen. Helt til jeg skjønner at jeg i min kamp for å overvinne min egen motstand har tvunget en fremmed mann til å delta i min kamp, at jeg har inntatt samme rolle som jeg alltid har foraktet gymlæreren min for. Offer og overgriper, i samme person.

De små øyeblikkene Festivalen fortsetter, og dagen etter er jeg nervøs i forkant av dansekompaniet The 100Hands sin forestilling Show Me. Jeg er blitt fortalt at den innebærer publikumsdeltakelse (igjen), og etter å ha fortalt skrivegruppen min om opplevelsen av Land of Concerts, har én av dem uttrykt nysgjerrighet ovenfor hvordan jeg vil reagere på Show Me. Jeg forestiller meg en rekke mulige scenarier mens jeg forbereder meg mentalt. Som et ekko lyder oppgaven også denne gang: gå rundt i rommet, møt de andre publikummernes blikk, finn én person som du holder blikket til og forbli i denne kontakten.

Mens jeg vandrer rundt og søker etter et blikk å bli fastlåst i, påminnes jeg om tidligere møter, slik det å møte nye mennesker ofte påminner oss om andre. Jeg tenker på hvordan latteren til en av dem i skrivegruppen høres helt ut som latteren til en av mine venner. Jeg har gårsdagens fadese klart i minne, men denne gangen lykkes jeg bedre. En annen person, en mann, møter blikket mitt, holder det og peker til og med på meg, for å bekrefte at vi har valgt hverandre til denne blikkøvelsen. Og mens jeg står der i ‘s-Hertogenbosch, i den overraskende krevende øvelsen det er å holde blikket til en fremmed, kommer jeg til å tenke på noe jeg har lest et sted. Jeg tror det var en avisspaltist, en psykolog eller terapeut som oppfordret kjærestepar til å gjennomføre øvelsen å møte hverandres blikk og holde det over en viss lengde, hver dag. Dette skal styrke båndet mellom dem som gjør dette, slik at vi kjenner oss mer empatisk ovenfor hverandre. Visstnok er det svært sjelden at man gjør det. Og det slår meg at jeg mest sannsynlig så den mannen lengre i øynene den dagen enn noen andre – inkludert kjæresten hans.

Også denne øyekontaktsekvensen tar slutt. Senere står vi i publikum i en slags gruppe mens vi ser på at to av utøverne tømmer lommeboken til den tredje utøveren for innhold, i et forsøk på å beskrive henne gjennom dette innholdet – liksom gjette seg til hva slags person hun er. Det er ren fiksjon. De to andre kjenner jo den tredje, men i et øyeblikk blir jeg redd for at scenen skal fortsette med våre lommebøker og vesker. Tenk om de har gjennomsøkt tingene våre som vi la fra oss på en benk utenfor det provisoriske scenerommet. Hva inneholder veska og lommeboka mi? Er det noe kompromitterende i den? Frykten min er ikke helt ubegrunnet, jeg har faktisk opplevd en slik situasjon en gang før. Et annet sted og i en annen forestilling. I Daniel Kok (Discodanny) og Luke Georges forestilling Bunny, som jeg så under Hammerfest dansefestival i 2015. Den gangen satt jeg langs en vegg og så på forestillingen, som også innebar aktiv publikumsdeltakelse. Kok og George ønsket med Bunny å utforske begjæret mellom danser og publikum, og de brukte sine respektive bakgrunner innenfor pole dance og massasje (samt samtidsscenekunst) som inspirasjon til utvikling av forestillingen. De brukte blant annet en del tau i forestillingen, både til å binde hverandre og til å henge ned fra taket. Tauet ble brukt til å utforske bevegelsesfrihet og tyngdekraft, men hele tiden med forsikringer om at de ikke overskred hverandres grenser. «Is this ok?», spurte de hverandre, mens de løsnet og strammet tau.

Jeg var i Hammerfest fordi jeg skulle lede noen samtaler, deriblant en samtale hvor én av utøverne i Bunny skulle delta. Dette førte til at jeg følte på et slags ansvar for forestillingen, at jeg på noe vis ønsket at den skulle lykkes. Jeg hadde møtt både Kok og George tidligere samme dag, og dermed etablert en form for tillit til dem. Etter hvert forsøkte Kok og George å invitere publikum til å delta i forestillingen, til å la seg bli instruert – bundet og få bind for øynene – uten at den store interessen fra publikum meldte seg. Og det var da George møtte blikket mitt og holdt det. Han var bundet, slik at han minnet litt om en pølsesnabb, som rullet rundt på scenen, som egentlig var et teppegulv i lobbyen på et hotell. George rullet og kravlet rundt, og akte seg opp i fanget mitt, møtte blikket mitt, og jeg ga etter. Til min store overraskelse, og fullstendig på tvers av hva jeg er komfortabel med, gikk jeg med på å entre denne teppeflekken, bli bundet – bare litt, rundt knærne – og få bind for øynene. Etter å ha blitt forsiktig ført rundt i rommet, i en nokså keitete gange, ettersom jeg både hadde bind for øynene og hadde begrensede bevegelsesmuligheter, ble skjerfet rundt hodet mitt fjernet og foran meg lå hele innholdet i min overdimensjonerte lommebok sirlig dandert på gulvet. Kok og George uttrykte forbauselse over mengden kort og penner og plaster og ikke-vet-jeg som jeg drasser rundt på, mens jeg på min side fortsatt er forbløffet over hvor nedpå jeg var i situasjonen.

Hvorfor ble jeg så overvettes ukomfortabel i workshopen i Land of Concerts, mens jeg kunne være så avslappet i Hammerfest? Sistnevnte situasjon var definitivt lengre utenfor mine komfortsonegrenser, men likevel følte jeg meg trygg på dem. Den gangen hadde jeg en viss oversikt over, og tillit til, makt- og ansvarsfordelingen. Å bli invitert eller tvunget til interaksjon med en profesjonell utøver, hvor man kan belage seg på at vedkommende tar ansvar for situasjonen, er noe helt annet enn å samhandle med andre publikummere. Vi kommer der med våre ulike dagsformer og erfaringer, og det er vanskelig å vite hvorvidt den eller de andre er forberedt på å måtte aktivt gjøre noe. Noen utøvere innbyr til større tillit enn andre. Noen dager, og med noen utøvere eller andre publikummere, er jeg åpen for å utforske, dele intimitet, mens andre dager er denne utferdstrangen fullstendig fraværende. Enkelte dager, som i ‘s-Hertogenbosch, er bare det å entre scenerommet en stor nok utfordring for meg.

Øyeblikk av samvær Da jeg var barn hilste jeg på alle jeg møtte på gata. Ettersom jeg vokste opp i en forstad til en mellomstor by i Norge, opplevde jeg det som rart å skulle passere noen på en ellers øde gate uten å hilse på dem, og slik anerkjenne hverandres tilstedeværelse der. Jeg var ikke en utpreget utadvendt person – tvert i mot er jeg temmelig sky – men disse korte relasjonene med andre har alltid gitt meg stor glede.

Slike små øyeblikk av samvær har alltid rørt meg, særlig når de skjer mellom fremmede. Jeg trenger ikke en gang inngå som part i dem for å bli rørt av det – noen ganger er det nok å observere dem rundt meg. Det er noe med måten vi i korte øyeblikk danner små kollektiv som jeg er svak for. Noen ganger varer samværet kun noen få sekunder, som når man ser noe rart på gata, at noen oppfører seg på en måte som overrasker deg – og du møter blikket til noen andre som ser det samme, som deler din forbløffelse, glede eller sinne. At vi i en bitteliten stund kan dele en følelse eller mening, at vi kan speile oss i hverandre, helt uten forpliktelser eller forventinger. Andre ganger oppstår disse kollektivene som del av scenekunstforestillinger hvor vi aktivt forholder oss til hverandre.

Jeg husker en stor del av disse møtene. Jeg kan komme på gleden og underholdningen jeg delte med en litt eldre dame for noen uker siden. Jeg stod i en vogn på undergrunnen i Berlin og en mann med sykkel og hund kom inn. Det var noe med måten hunden tok seg til rette i rommet på, måten den helt avslappet lente seg inntil folk og la seg oppå bena deres, som var rørende og komisk, og som hun dama og jeg kunne dele de tre stoppene. Jeg husker også hvordan jeg en sommer, da jeg var rundt syv år gammel, gikk opp en liten bakke, møtte en (i mitt barnlige blikk) gammel mann, hvordan vi hilste, før vi fortsatte å gå. Det var ikke mer enn det. Et ‘hei’ på en øde strekning i Vågsbygd i Kristiansand.

Jeg ble påminnet dette menneskearkivet som jeg liksom drasser rundt på, alle disse menneskene og møtene som plutselig dukker opp i hukommelsen min, i min fortsatte festivalvandring i Nederland, i møte med italienske Chiara Bersanis forestilling Gentle Unicorn. Bersani har sykdommen osteogenesis imperfecta, eller medfødt benskjørhet, noe som blant annet fører til hypermobile ledd, veksthemming og hyppige benbrudd. Forestillingen ble vist i et gammelt kirkerom, med store vinduer i mangefarget glass, steinfliser på gulvet og med søyler i den ene enden av rommet. Vi, publikum, var plassert på myke puter og komfortable velurstoler i en halvsirkel, mens Bersani derimot befant seg på det harde gulvet. Først bare lå hun helt stille i det ene hjørnet, knapt nok synlig for deler av publikum. Deretter beveget hun seg på alle fire, på knokene og knærne, omtrent slik jeg forestiller meg at en bitteliten enhjørning ville beveget seg. Sakte nærmest akte hun seg fremover, og måten hun skvatt hver gang noen skrapte med en stol eller hostet, ga henne en skjør og sky fremtoning. Mens hun beveget seg rundt i rommet, møtte hun blikket til de fleste – om ikke alle – som var der.

Etter hvert ble det spilt musikk, og en mann på første rad satt og vugget til musikken. Bersani stanset foran ham, jeg kunne se hvordan hun møtte blikket hans og holdt det. Hun var svært nær, nesten oppi fanget hans, men han så ikke ut til å bli satt ut av det. Snarere var det som hans sittende dans ga ekko i hennes kropp, at musikken passerte gjennom han, og inn i hennes kropp via deres øyekontakt. Jeg hadde sett forestillingen, i en litt annen versjon, ett år tidligere under festivalen Santarcangelo i Italia. Den gangen så jeg den nokså sent på kvelden, som siste forestilling i en tett festivaldag. Rommet var mørkt og jeg var trøtt og hadde et svare strev med å holde meg våken, og husker lite av forestillingen. Denne gangen, i ‘s-Hertogenbosch, er jeg derimot opplagt og rommet er i tillegg lyst. Jeg kan i skrivende stund godt huske hvor mange ganger jeg møtte blikket hennes der i Nederland. Men hvor mye av dette husker Bersani etterpå? Hvor mange av disse møtene lagres i hennes hukommelse, og hvordan aktiveres dette arkivet av korte møter?

Epilog På min siste dag i ‘s-Hertogenbosch stod jeg opp tidlig for å skrive. Jeg spiste frokost og drakk kaffe, og deretter enda mer kaffe, enda mer skriving, før jeg bestemte meg for å få inn en liten løpetur. Jeg kunne fortsatt kjenne ekkoet av endorfinene som nærmest eksploderte i kroppen min den første morgenen jeg var der under en løpeøkt etter en natt med etterlengtet dyp søvn, etter søvnløse uker i Berlins klamme sommerluft. Gleden og forventingen av en ny dose endorfiner, og påfølgende skuffelse da jeg oppdaget at noen andre allerede var på tredemøllen – treningssenterets eneste – da jeg kom. Senterets personlige trener foreslo at jeg spurte han som var på mølla om hvor lenge han planla å løpe, men jeg vegret meg. Selv ville jeg fullstendig mistet flyten hvis noen hadde avbrutt meg på den måten. I stedet bare hang jeg rundt i tredemølleområdet, usikker på om jeg skulle fortsette å svare på mail på telefonen, gå tilbake til hotellrommet eller prøve ut et nytt instrument. Ettersom jeg akkurat nå er på et sted i livet hvor jeg allerede er på vei inn i nye områder; jeg skal flytte til en annen by og begynne i en ny jobb; så ville jeg aller helst bli i noe velkjent. Jeg så fram til gleden over å gjenoppsøke noe kjent. En glede over repetisjoner: høre på den samme spillelista, og forhåpentligvis løpe litt lengre enn sist.

I stedet ender jeg opp med å bevege jeg meg ut i noe nytt. Jeg kløner når jeg klyver opp på det for meg monstrøse instrumentet. Jeg blir fornøyd når jeg kommer i flyt, men mister denne flytfølelsen med én gang jeg blir selvbevisst fordi jeg forsøker å skjønne hva maskinen egentlig går ut på. Det kan virke bagatellmessig, men jeg er langt utenfor min egen komfortsone. Ettersom det var jeg selv som bestemte hvorvidt jeg ville oppsøke dette nye, og fordi denne treningsforestillingen ikke har noe publikum utover meg selv, faller jeg likevel til ro i situasjonen.