Å gå seg vill i sin egen tro

Teaterforestillingen Dette livet eller det neste er basert på Demian Vitanzas roman med samme tittel fra 2017. Den skulle settes opp på Østfold Internasjonale Teater i fjor, men på grunn av et benbrudd ble det utsatt i ett år. Ett års tålmodig venting var vel verdt det. Ravdeep Singh Bajwa fremfører monologen i rollen som Tariq, og Bajwas skuespillerpresentasjon er så fokusert at jeg tidvis lurer på om historien han forteller er om han selv. Regissør Miriam Prestøy Lie har også tidligere hatt suksess med monologformen i Engelen frå Kobane (2018) da Madalena Sousa Helly-Hansen spilte den syriske kurderen Rehana. Den forestillingen gjorde sterkt inntrykk på meg da, akkurat som Dette livet eller det neste gjør nå. Jeg gikk ut fra teatersalen tung i kroppen og full av tanker. Krig er brutalt, og særlig med høy mediedekning av krigen i Ukraina ble forestillingen virkelighetsnær.

En jihadists trosbekjennelse Lie har dramatisert romanen sammen med Idun Vik, og de har gjort romanen til en effektiv scenetekst der vi nærmest raser gjennom romanens første hundre sider før dramaturgien lander og pauser litt før fortellingen raser av gårde igjen. Dette livet eller det neste handler om Tariq som sitter i fengsel for å ha deltatt som fremmedkriger – jihadist – i Syria. I romanen forteller han om barndommen i Norge og om et forferdelig opphold på en kadett-skole i Pakistan der tyrann-rektoren Kasser terroriserer elevene på skolen. Det setter brennmerker på Tariq som opplever to runder med kulturkrasj: Først i den strengt disiplinerte og voldelige hverdagen i Pakistan og senere i Norge der den unge og nå urolige gutten lar alt skli ut i en hverdag uten krav, oppfølging og klare grenser.

Den urolige gutten kjenner på utenforskap, han blir venn med andre urolige gutter med innvandrerbakgrunn og begynner å ruse seg og selge dop helt til onkelen tar ham med på en konferanse om islam. Noe treffer ham der, og det han kaller et frø begynner å spire. Men roen i troen blir igjen møtt med et nytt kick – krigen i Syria. For å gi mening til livet hauser kameratene seg opp og pumper hverandre med krigsvideoer. Dette blir dyttet Tariq trenger for å ta skrittet og bli jihadist. Forestillingen viser også hvordan et barns miljø og oppvekst er med på å sette kursen mot ekstremisme.

Raseriets brennstoff trenger bare én fyrstikk Romanen ble til ved at Demian Vitanza under et skrivekurs i norsk sikkerhetsfengsel møtte den returnerte fremmedkrigeren som fortalte om sitt liv. Tiden som fremmedkriger og veien til radikalisering og oppvekst utgjør summen av et regnestykke som viser konsekvensene av ulike valg som ble tatt både av Tariqs foreldre og ham selv. Mon tro hvem Tariq kunne blitt om han haddet blitt skånet for overgrepene han opplevde i Pakistan. Tariq påpeker selv andre enkeltstående hendelser som mulige årsaker til at han ble ekstremist, men han trekker aldri året i Pakistan annet enn for å formidle erfaringene. At Tariqs far har sittet i fengsel store deler av Tariqs barndom, og at han fremdeles sitter inne når Tariq senere selv havner i fengsel, reiser også spørsmål om hvilken rolle arv og miljø spiller for et barns fremtidsutsikter.

I romanen er det et gjennomgående grep at Vitanzas spørsmål og svar til Tariq ikke står skrevet, og leseren må gjette seg frem til hva Vitanza har spurt om. Lie og Vik beholder dette i dramatiseringen, særlig når Singh Bajwa veksler mellom norsk og urdu. Men der Tariq i boka henvender seg til forfatteren, henvender Singh Bajwa seg til oss i publikum. Dette gjorde at publikumskontakten ikke ble godt nok etablert i starten av forestillingen, men mot siste halvdel blir det tydeligere. Publikumshenvendelsene gjør også at det blir vondt å være en taus tilskuer som ikke kan gripe inn og forsøke å påvirke skjebnens kort i en annen retning.

Voldelig, brutalt og ærlig Yasin Gyltepes lyddesign er enkelt, men virkningsfullt og lekent. Det består av det som ser ut som 10 smale lys-søyler som minner om lasersverd fra Star Wars. Søylene lyser i ulike neonfarger og blir i én scene brukt til å visualisere levende flammer. I andre scener flytter Bajwa på dem på en måte som skaper variasjon i scenografien. Utover dette er Helle Bendixens scenografi enkel og effektiv. Den består hovedsakelig av en hvit Volvo med grønne skilt der skiltnummeret foran og bak til sammen staver tittelen på forestillingen. Bilen dreies på og brukes aktivt i spillet. Underveis representerer bilen forskjellige ting: I tillegg til å være en bil i de de mange bilscenene, er den også en festning og gutterommet.

Bilen er delt i to på midten, og den tas fra hverandre i en scene når Tariq befinner seg i Aleppo og det står dårlig til for ham. Da ser vi at innsiden av bilen er hul og ligner et rasert område bombet sønder og sammen. Det hule interiøret til bilen matcher godt hulheten Tariq kjenner inni seg. Det er først når Tariq, sammen med sin syriske følgesvenn Abu Saeed, må velge fort og blindt hvilke sivile de skal redde ut av et område at han blir redd for første gang. Måten bilen brukes på blir et bilde på en barndom der en gutt leker med livet sitt som en lekebil. Mot slutten av scenen settes også bilens to deler sammen igjen.

Lyden av krig I tråd med den heftige tematikken og beskrivelsene Tariq kommer med om livet sitt blir lyddesignet til Sven Erga gradvis mer påtrengende når handlingen etter hvert utspiller seg i Syria. Høy maskingeværlyd med korte intervaller gjør at jeg nærmest kan kjenne krigen på kroppen i tillegg til å høre den. Det blir også en påminnelse om hvor brutal lyden av krig er og gir tyngde til ordene «de feirer med raketter hver dag der nede». Fordi Tariq er en jihadist som er like menneskelig, sympatisk og omsorgsfull som sine nærmeste venner og familie blir forestillingen vanskelig å fordøye. Han har tatt noen veivalg som er ulike våre, men hans menneskelige sårbarhet bærer han på utsiden til enhver tid.

Bajwas tolkning av Tariq og måten han balanserer gravalvor, sårbarhet og maskulinitet om hverandre på fremføres med en naturlighet og gutteaktig sjarm. Publikum sympatiserer med Tariq fordi hans intensjon er å hjelpe, men også fordi han ikke blir voksen før han stirrer krigens ondskap i øynene og ser at hans virkelighetsoppfattelse rakner i møte med ulike opprørsgrupper i Syria.

Forestillingens tematikk er grøssende skummel. Fremmedkrigere blir i disse dager vervet til den nyopprettede fremmedlegionen i Ukraina. Blant dem er det mange nordmenn. De som verver seg har kamperfaringer fra land som Syria, Irak og Afghanistan. I en sak fra NRK rapporteres det om at fremmedlegionens nye medlemmer i Ukraina ikke sjekkes for politiske, ideologiske eller ekstreme holdninger. Hvor sikre er vi på at dette ikke vil gå galt? Slike og andre tanker har surret i hodet på meg etter forestillingen. Selv med en så alvorsbetont tematikk er det også snev av håp, og den er vel verdt et seriøst besøk når forestillingen legges ut på turné.