Utsøkt og ubehagelig teater

Gaius Julius Caesar Augustus Germanicus, som er kjent under navnet Caligula, regjerte Romerriket fra år 37 til 41 e.Kr. Angivelig skal han ha utpekt sin favoritthest til prokonsul fordi han mente de andre kandidater var esler. I Albert Camus’ dramatiske verk om keiseren kommer eksistensialismen tydelig frem: Kan den gale Caligula forsvare sin eksistens og ekstreme maktbruk ved hjelp av uangripelig logikk? Er han et vanlig menneske kastet inn i en maktposisjon, eller er han gudommelig og derfor uangripelig? Camus viser oss hvordan uinnskrenket makt og sinnslidelse er to sider av samme sak. På Det Norske Teatrets hovedscene er det antikke romerske senatet med menn kledd i toga byttet ut med et hypermoderne styrerom: Rader med bilder av det som ser ut som tidligere keisere henger på veggene, det er raffinerte kontorstoler, en enorm moderne lampe henger fra taket, og mennene er kledd i stilige dresser i italiensk snitt. Senatorene Metellus (Gard Skagestad), Cherea (Jon Bleiklie Devik), Senectus (Mariann Krogh), Lepidus (Svein Roger Karlsen), Octavius (Paul-Ottar Haga), Patricius (Petter Winther) og den unge Scipio (Gina Berhoft Gørvell) venter på sin keiser Caligula. De er redde for at han er blitt enda mer forskrudd ettersom han nettopp har mistet sin søster og elskerinne Drusilla. Mens de debatterer hvordan de skal forhindre total utskeielse, kommer Caligulas trofaste tjener Helikon (Morten Svartveit) og elskerinnen Cæsonia (Ingeborg S. Raustøl) og advarer senatorene om Caligulas ustabile sorgtilstand. Caligula (Karl-Vidar Lende) kommer så inn kledd i hvitt. Som karakter inngir han ikke til autoritet, men han kan snakke for seg, og han har makt. Han avfeier sorgen og belærer senatorene med at kjærligheten til Drusilla var like ubetydelig som alt annet i livet. Den største erkjennelsen er at selv ikke sorgen vil vare evig. Når han blir konfrontert med prosaiske problemer som at statskassen snart er tom, erklærer han at «fra i dag av skal all arv gå direkte til staten. Hvis staten mangler penger, må man bare drepe noen rike, så er den saken løst»! Caligula utmaler så videre sine eksistensielle problemer ved det å ha makt. Man må enten redde alles liv ved at alle kan leve evig eller tilintetgjøre hele folket – siden ingenting har mening og alle allikevel vil dø til slutt. «Hva er poenget med all denne makten, hvis jeg ikke kan få solen til å gå ned i øst?» Caligulas galskap er altoppslukende, men han argumenter så logisk for den at det er umulig å argumentere imot. Han er på mange måter sjarmerende og lett å like, men han er enda enklere å mislike, og alle senatorene har motiver for å hate ham: Han har tatt livet av sønnen til Lepidus, drept faren til Scipio, og han voldtar Octavius’ kone (Amalie Sunde) i en svært ubehagelig scene hvor senatorene og Octavius selv høylytt prøver å overdøve stønn, gråt og grynt fra bakrommet hvor overgrepet skjer. Etienne Pluss’ scenografi har et minimalistisk design. Han og regissør Øian har latt forværelset inn til styrerommet være synlig. Der ser man alle som forbereder seg på å gå inn til Caligula. Man ser deres redsel og frykt for å møte sin keiser, hvordan de sniklytter ved døren, retter på klærne og manner seg opp før de entrer styrerommet. I denne replikkløse delen av forestillingen utspiller det seg nesten like mye dramatikk som i hoveddialogen i styrerommet. Etter pause er styrerommet gått fullstendig i oppløsning. Caligulas galskap er blitt synlig konkret: Forfallet er totalt. Det ligger lik i likposer på gulvet, den stilige lampen henger ned, det er fullt av søppel overalt, og veggene har falt bort. Senatorene er nå utstyrt med fantasikostymer. De har overdimensjonerte dresser, trange skjørt eller rare hatter, klovnemaske eller hundekrage, og de virrer rundt som hodeløse høns mens Caligula styrer det hele kledd i gammeldags lang tutu mens han drikker blod. Kostymedesigner Bianca Deigner har gjort et eminent arbeid. I første akt har hun laget stilige dresser og kjoler i stram elegant italiensk stil (vi befinner oss tross alt i Roma). Etterpå slår Deigner seg løs og viser sin kreativitet med forskrudde versjoner av antrekkene fra innledningen. Det er kostymer som beskriver makten som rår, med en estetikk som kan minne om innsiden av en gal manns hode.

Også dramaturgisk går det i oppløsning litt etter hvert. Scenene slynges nesten vilkårlig mot publikum uten særlig system eller tidslinje. De oppstår og forsvinner tilfeldig sånn at det nærmer seg absurd teater. Scenene er også mer eksplisitte. Det tortureres og drepes over en lav sko, og Caligula spiller død for å se hvordan senatorene reagerer. De som reagerer med lettelse og glede – lever ikke lenge. Midt oppi galskapen har Caligula også behov for kunst og opphevet skjønnhet. Han danser en Dance Macabre med et skjelett, og han arrangerer en diktkonkurranse hvor taperen må ofre livet. Han tvinger den eldste senatoren Lepidus til filosofiske debatter hvor poenget er å stille selv den mest intellektuelle til veggs med sine overjordiske og gudommelige resonnementer. Hele forestillingen hadde falt sammen om det ikke var for Øiens gjennomførte regi med et klart mål for øyet: Å vise oss at det går en rød tråd med «at makt forderver mennesket» fra Caligula, via Hitler, Stalin og Mao til vår tids tyranner. Forestillingen hadde også kollapset uten en så god og gjennomført tolkning av Karl-Vidar Lende. Han lever Caligula til fulle. Galskapen er hos Lende et helt naturlig utslag av hans gudommelige makt. Den virker aldri påtatt og er både fascinerende og avskyelig å bevitne. Karl-Vidar Lendes Caligula kan bli stående som en av sesongens fremste prestasjoner. Resten av ensemblet på Det Norske Teatret spiller også godt. Senatorenes feighet til å tørre ta ansvar for galskapen som utarter seg kommer effektivt frem. Det er fengslende å se så sterke skuespillere som Paul Ottar Haga, Gard Skagestad og Svein Roger Karlsen spille så fortapte karakterer – men de gjør det med bravur. Gina Bernhoft Gørvell er mesterlig i sin rolle som den eneste senatoren som tør tale Caligula i mot. Som en liten, sped, men seig ener, står hun opp mot overmakten og tør å vise Caligula forståelse selv om han drepte faren hennes. Morten Svartveit som tjeneren Helikon klarer å gjøre ham troverdig som den eneste som står på «sin herres» side . Ingeborg Raustøl som elskerinnen Cæsonia er sterk og staselig i det ene øyeblikket før hun blir usikker og naken i det neste. Hennes endelikt, hvor hun blir voldtatt og så drept, virker som en naturlig konklusjon både for henne og for publikum, og det er påfallende at vi på det stadiet av forestillingen ikke lenger blir sjokkert av scenen som utspiller seg. I en sterk forestilling er det allikevel plass til noen innvendinger. Musikken er anonym og på grensen til tam. At ensemblet umotivert plutselig bryter ut i en popsang på engelsk virker kunstig og malplassert. Lysdesignet i annen akt er av og til så mørk at det er vanskelig å se alt som foregår og å få med seg hvem som sier hva – spesielt også fordi skuespillerne spiller med mygger som gjør det vanskelig å oppfatte hvor lyden kommer fra.

Peer Perez Øian viser oss at Caligula er lik vår tids despoter. Ved å plassere det i vår tid får oppsetningen en alarmerende aktualitet. Makt korrumperer. Makt avler behov for mer makt. Caligula prøver å forsvare sine avskyelige handlinger med uklanderlig logikk. Jeg sitter i salen og prøver å motsi Caligulas logiske ord gitt av Camus og bebreider meg selv for å ikke få det helt til. Det er forstyrrende og ubehagelig, for man ønsker jo ikke å la makten ligge i for få hender. Galskapen vil ingen ende ta, og Caligula på Det Norske Teatret er en usedvanlig viktig oppsetning som både er godt og skremmende teater