Skurker og helter

I disse dager legger Oslo-filharmonien og sjefdirigent Klaus Mäkelä ut på en tre ukers turné til Asia – Japan, Sør-Korea og Taiwan. Som opplading spilte de storslagen orkestermusikk i Konserthuset forrige torsdag. Om enn tradisjonelt lagt opp – med norsk samtidsverk, etablert solokonsert og symfonisk klassiker etter pause – ble det like fullt en begivenhet, ja, med sjeldne øyeblikk av nyanser og konsentrasjon utover det velkjent alltid-energiske.

For de siste gangene i Konserthuset har jeg blitt skeptisk til Mäkelä, som gjennom sesongene med Oslo-filharmonien har gått fra å være elegant og sober, til å bli stadig mer desperat og fektende på dirigentpulten. Om det skyldes utfordringene med kommunikasjon på podiet, trenger vi ikke å gå nærmere inn på grunnen. Likevel hjelper de akustiske problemene lite for frustrasjonen fra publikumsplass. Gledelig var det derfor å oppleve at Mäkelä denne kvelden igjen viste et bredere spekter av gester; en mer lyttende tålmodighet og eksperimentering med distanse, og ikke bare febrilsk agitering i permanent knestående. At noe gjenstår i balanseringen av ytterpunkter, er en annen ting og lettere å godta.

Kompleks ironi

Lyttende og lavmælt skulle det uansett åpne. Orkesterverket med tittelen Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet av Lars Petter Hagen (f. 1975) ble bestilt av Oslo-filharmonien i 2010, og senere innspilt på plate med samme orkester. Hvorfor det ikke står på turnéprogrammet, er en gåte. Her er få, lange og overveiende svake toner strukket ut i en underlig splittet, dels melankolsk, dels kritisk meditasjon over historiens mektige frembringelser. Distansen er konkret utkomponert idet hele messingen samt pauker er plassert bak scenen. Men den er også dobbel, ironisk, og i et typisk snurrig fokus sitter skarptrommesolist Christian Berg foran orkesteret. Utover noen svake virvler gjør han riktignok lite annet enn å betjene en bevisst puslete kasettspiller (som dessverre ikke fungerte optimalt denne kvelden).

Hagens instrumentering er kresen og presis, men mest imponerende er kanskje hvordan han spankulerer på grensen til det sentimentale, uten på noe tidspunkt å skride over den eller henfalle til slibrig spekulasjon. Den kompositoriske skarpheten i dette skillet kan avleses helt ned i musikkens antydning, men aldri utskrivning av fraser; dens antydning, men aldri endelige oppløsning av dissonanser; i det hele tatt i dens forsiktige, men treffsikre forskyvning av det man kunne ta den for å være. Den som opplever Hagens musikk som bare vakker – «endelig en samtidsmusikk jeg kan like!» – vil dermed nødvendigvis gå glipp av poenget. På den annen side er det, gitt musikkmediets umiddelbarhet, ikke lett å si hva det andre i dobbeltheten skulle være. En mulighet, som kanskje ikke er mindre problematisk, er dragningen mot en diskursivitet, eller verre: en intellektualisme; en refleksjon i andre potens.

Dette dilemmaet hjemsøker også utøveren. Mäkelä må velge mellom enten å stole på at Hagens sparsomme – og sparsomt noterte – klanger kan tale for seg selv (bare den aller nødvendigste dynamikk er skrevet inn i partituret), eller aktivt å utforme, nærmest fullende, de melodiske fragmentene. Han kan sette dem i flyt, artikulere dem, om enn med fare for å gjøre dem endimensjonale og tappet for melankolsk ironi. I mine ører tenderte Mäkelä mot det siste blant annet ved å velge et tempo forsiktig på den raske siden. Riktignok gjør det frasene lettere å forstå, men ikke uten å fjerne byrden av deres bleke skinn, og dermed deres primære uttrykkskapital. En enklere tolkning er selvsagt å si at Hagen har begått en genistrek ved å forene idémessig raffinement med det som kan fremstå som et lettprodukt for utrente ører. Og muligens har tanken noe for seg, for kombinasjonen av enkelt håndterlige virkemidler og et resultat man ikke uten videre blir ferdig med, utgjør utvilsomt en kvalitet ved denne musikken. Desto mer påfallende, ja skammelig, er det at Oslo-filharmonien ikke tar med seg Lars Petter Hagens «fortvilelse» på en turné i dette formatet. Har de ikke selv bestilt verket? Hvem ellers skal spille det – i Asia?

Demoniske rom

Det de derimot tar med seg – og her aner vi Mäkeläs karrieremessige byggekunst – er sistnevntes landsmann Jean Sibelius (1865–1957), representert ved blant annet de populære symfoniene nr. 2 og 5. I Konserthuset torsdag fikk vi fiolinkonserten med den nederlandske fiolinisten Janine Jansen, som inntok en sjenerøst ryddet solistplass foran strykerne. Det ga mening, gitt Jansens store gester og temperamentsfulle, ja nesten demonisk insiterende spillestil. Med slike tilbøyeligheter har hun ikke vært blant mine favoritter, men den oppriktige dristigheten ved torsdagens helstøpte fremføring skal ingen ta fra henne. Heller enn å kjempe frem spektakulære effekter, sparte Jansen på kruttet og fordelte energien økonomisk og grunnleggende uttrykksfullt gjennom verket. Virtuoseriet fikk vi også, i den smått gymnastiske sistesatsen, hvor hun ikke holdt tilbake på frapperende eleganse. Mäkelä og orkesteret fulgte opp, blant annet ved å tviholde på et slående langsomt tempo, noe som åpnet fascinerende rom for så vel skimrende strykerklang i det ytterste pianissimo som underjordisk ulmende kraft, langsomt forløst i en formal disponering Sibelius behersket som få andre. 

Helten, det er meg

Nå står det heller ikke på orkestral beherskelse i kveldens hovedverk – Richard Strauss’ (1864–1949) mektige tonedikt Ein Heldenleben, opus 40, fullført i 1898. I en alder av 34 år har Strauss allerede produksjonen av symfoniske dikt bak seg – altså store, fortellende verk for symfoniorkester. Og før han for alvor vier seg til operaformatet, skriver han denne oppsummeringen av heltens liv – en helt, som til tross for atskillig (falsk) beskjedenhet fra komponistens side, etter alt å dømme er ham selv. Orkesteret er gigantisk, den kompositoriske ingeniørkunsten potent inntil det grenseløse, antallet innfall, ideer, kombinasjoner, linjer, for ikke å snakke om noter, svimlende – ja, det er rett og slett et sjeldent solid stykke orkestralt svermeri vi her står overfor.

Om noe er enkelt, måtte det i tilfelle være dramaturgien. Utover helten selv, som er skildret gjennom et vidspent heroisk og gjennomgående Ess-dur-motiv, møter vi hans motstandere – gjengitt i en spotsk sprikende heterofoni. Heltens kone, symbolisert med en forførende, men intrikat fiolinsolo, kommer til unnsetning før de sammen går opp i en smektende kjærlighetsduett. Videre trekkes vi gjennom kampene som må kjempes, heltens seire og avsluttende flukt – hevet over virkeligheten. Alt er meislet ut i store og krevende tablåer, spekket med effekter og supplert – umiskjennelig selvbevisst – med sitater fra tidligere verk.

Kanskje med en relativt fersk plateinnspilling (Lawo, 2019) i minnet, har orkesteret solid grep om dette veldige partituret. Men der den tidligere sjefdirigenten Vasily Petrenko på innspillingen er kjølig og kalkulert, har Mäkelä heldigvis et større spekter av positurer på lager. Eksempelvis kan han antyde, heller enn banke inn, subtile detaljer i den gigantiske innledningen. Og når helten endelig seirer, og åpningsmotivet liksom avklaret vender tilbake, er det som om han kan sveve, rank og suveren, som en formilder uten overflødige gester til administrasjon. Før vi kommer så langt, skal konsertmester Sarah Christian prøves i den krevende fiolinsoloen – og bestå med glans. Christian er for tiden aktuell for en av stillingene som 1. konsertmester, og hun var et nytt og oppløftende bekjentskap. Hun har en noe mer utadvendt og førende stil enn Elise Båtnes, som på sin side alltid imponerer med suveren oversikt og et tvers igjennom troverdig og vakkert fiolinspill.

Samtidig florerer det av andre soloinnslag som lett går en hus forbi. Mye fint var å høre fra treblåserne, med utsøkte replikker fra oboist David Freidemann Strunck og klarinettist Leif Arne Tangen Pedersen i kjærlighetsduetten. Messinggruppene, som er rikt besatt (8 horn, 5 trompeter, 3 tromboner og 2 tubaer) låt også samlet, og de har, som antydet, nok å gjøre, så godt som hele tiden. I det hele tatt var det et løft over denne fremføringen, ja, hele kvelden i Konserthuset denne torsdagen. Musikere og dirigent har selvsagt min største medfølelse når det gjelder salens vanskeligheter, men de skal vite at selv forsøkene på å variere, og selv ønskene om å justere ned, lytte frem og skape kammermusikk i dette rommet har sin virkning på et annet nivå enn det store alltid-fortissimo, hvor heftig og fett det enn måtte låte.