Nesten godt teater

Vi befinner oss på et filmsett der de er i ferd med å avslutte en film av regissør H. C. Johansen (Fritjof Stensæth Josefsen). Vi får se en dramatisering av H. C. Andersen-eventyrene Nattergalen og Keiserens nye klær. Det hele styres av en overivrig inspisient (Hanne Skille Reitan). På det danske slott holder Kongen (Tone Mostraum) på med å forberede sin bursdagsfeiring. Han er pompøs og selvopptatt og vil kun ha det «perfekte». Han vil være finere enn alle andre på festen og vil ha nye klær. Skredderen (Hanne Skille Reitan) blir hentet, men ingen av stoffene skredderen kommer med er fine nok, og i irritasjon holder han til slutt opp et helt usynlig stoff som er så fint at «det kun kan ses av intelligente personer» noe Kongen faller for. Samtidig har Kongen hørt om en Nattergal (Per Christian Ellefsen) som synger vakrere enn noen. Den nattergalen SKAL Kongen ha og tilbyr Nattergalen et bur i gull og lenker av ekte sølv. Men Nattergalen vil være fri og er i tillegg gammel og grå, så Kongen får i stedet tak i en gylden mekanisk nattergal. Når bursdagsfesten kommer, og Kongen gjør storstilt entré kledd i de stoffene som ingen kan se, er han jo kliss naken – til vill jubel fra alle barn (og de fleste voksne). Når den mekaniske gylne nattergal går i stykker, raser Kongens verden sammen. Innimellom ringer telefonen til filmregissøren på filmsettet, og vi går ut av eventyrverdenen. Barna hans etterlyser samvær som han lovet dem. Ekskona klager også, og banken ringer og sier at det er manglende innbetaling av lån. Hans forsvar er hele tiden at det løser seg «snart», bare han blir ferdig med denne filminnspillingen. Dramatiseringen av eventyrene Nattergalen og Keiserens nye klær fungerer overraskende godt. Det er masse morsomme scener, og både barn og voksne morer seg over Kongen og hoffets dårskap, samtidig som man forstår Kongens søken etter «det perfekte» – selv om han derfor mister evnen til å ha ekte relasjoner eller se ekte skjønnhet. Barna koser seg i eventyret, og sammenblandingen av de to eventyrene er sømløs. Det er mange morsomme og i positiv forstand fjollete karakterer som barna elsker og som de voksne gleder seg over. Skuespillerne gjør en formidabel innsats og tar teksten og de fjollete karakterene på fullt alvor og med herlig innsats og energi. Tone Mostraum er strålende som Kongen som i jakten etter det perfekte mister seg selv og gleden over å leve. Hun skildrer nydelig en karakter som selv med mye makt og penger egentlig er usikker og redd. Hanne Skille Reitan er superb i samtlige av sine mange roller og hennes innspillingsleder er et høydepunkt i forestillingen. Også Sigurd Myhre er god som Ministeren for finere ting, og Fritjof Stensæth Josefsen likeså som Førsteminister og regissøren Hans Christian Johansen. Per Christian Ellefsen er Nattergalen og Bankmann-Bob. Han er morsom, sår og finstemt troverdig. Nevnes må også kostymedesigner Anette Werenskiold som har laget vakre, morsomme og poetiske kostymer som fungerer perfekt til oppsetningen, maskør Eva Sharp som med enkle grep har klart å få mange ulike roller ut av de få skuespillerne, og komponist Sjur Miljeteig som har skrevet vakker musikk som kler forestillingen godt. I programmet står det at denne oppsetningen er basert på tre eventyr av H.C. Andersen. Det tredje eventyret er Ole Lukkøye. Men han dukker bare noe umotivert opp på slutten, og det eneste likhetstrekket med originaleventyret er at han har en paraply i hånden. Her blir han mer fremstilt som døden og har plutselig et siste ønske å tilby. Slutten blir en lang moralpreken for Kongen som innser at han har mistet gleden over å leve i sin streben etter det perfekte, og for filmregissøren som har mistet kontakt med sine barn i søken etter flere filmpriser og overfladisk heder. Metavalget med en filminnspilling er ikke godt. Det blir noe påtatt med sammenligningene mellom Kongen og filmregissøren, og avbruddene inn i tid nærmere vår egen blir mest avbrudd av en god fortelling. Hvorfor det er valgt filminnspilling istedenfor en teateroppsetning som ramme er uforståelig. Det er ingenting som minner om en filminnspilling bortsett fra et filmkamera som står i hjørnet. Scenografien, som består av et gullstillas med en gangvei, skal illudere slottet og området rundt. Den fungerer i den forstand at det blir et spilleområde som kan ses fra begge sider i Kanonhallen – men minner dessverre mest om et stillas med en gangvei. Jeg tar meg i å ønske at dramatiker Grønskag hadde nøyd seg med dramatiseringen av de to eventyrene – og funnet løsninger på en liten utvidelse og naturlig avslutning. For både Nattergalen og Keiserens nye klær er eventyr som fungerer godt også i vår tid med moral som både barn og voksne forstår og kan forholde seg til. Idéen til Oleg Glushkov er et godt utgangspunkt, og Grønskag har skrevet en morsom og varm forestilling som dessverre har for mange uforløste partier og avslutning. Teatersjef Kristian Seltun og dramaturg Njål Helge Mjøs burde ha sett at dette er et for tynt manus som burde vært jobbet med videre før det ble et ferdig produkt. 40 minutter inn i forestillingen, hvor både barn og voksne var kommet godt inn i historien og begynt å godta premissene for oppsetningen, kommer inspisienten plutselig og forteller oss at de er pause. Hvorfor det er valgt å ha en pause i en så kort oppsetning er uforståelig. Resultatet er at barna mister konsentrasjonen og irriterte foreldre. At man har pause i forestillinger på tre-fire timer kan jeg forstå, men i kortere oppsetninger, og ikke minst barneteater, dreper pause forestillingen. Det er mye nesten med oppsetningen av Nattergalen. Det er nesten godt teater, det er nesten en historie som bergtar og berører, og det er nesten en god barneforestilling som gir barna innblikk i to kjente og kjære eventyr. Med litt strammere manus og regi, med bedre slutt og uten pause, ville Nationaltheatret hatt en liten perle på repertoaret.