Mesterverket som forsvant

Alan Lucien Øyens nye forestilling Nothing Personal har sekvenser som tar pusten fra en med overjordisk vakker musikk, rørende teaterscener og koreografi og dans av ypperste merke. Dessverre kommer dette frem kun i enkeltsekvenser i en forestilling som er for lang og sprikende. I Nothing Personal følger vi hovedsakelig tre enkeltskjebner: En enslig eldre kvinne Ellen, Professoren (Anton Skrzypiciel) og den alkoholiserte moren Philomela (Yvonne Øyen) med hennes sønn Kaden (Nathaniel Liodden). Alle bor i samme boligblokk og sliter med ulike former for depresjon i en tid og verden hvor teknologien fremmedgjør oss fra menneskelig nærhet, varme og betydningsfulle relasjoner. Forestillingen er bygget opp med en rekke enkeltscener som veksler mellom ren dans, teaterscener og ulike former for blandingssjangre. Vi følger hovedpersonene gjennom små tekstlige sketsjer mens deres indre følelsesmessige kamp blir vist mer gjennom koreograferte scener. Det er tunge temaer Øyen tar opp. Den alkoholiserte moren har mistet sin sønn. Vi får tilbakeblikk til hvordan hun ikke klarte å være til stede for sønnen før han døde, og hvordan hun har en samtale med en eldre versjon av sønnen personifisert gjennom kunstig intelligens. Den gamle damen, Ellen, blir fremstilt som en person helt uten eksistensberettigelse som aldri har hatt noe å leve for, og professoren er blitt en anakronisme som på sin vei til gamlehjemmet sturer over tapet av sine kjære fysiske bøker erstattet av en Kindle. Tekstene i teaterscenene er av svært varierende kvalitet. De er ofte unødvendig intellektuelle, og prøver å være nesten å etterligne Beckett i sin tilknappede form. Noen teaterscener blir revynummer, noen er gode og rørende mens andre nesten frastøtende eller banale. Scenen som beskriver et overgrep hvor en mann tvinger en kvinne inn på sitt hotellrom er skremmende god og original fordi stemmene er byttet om slik at overgriperens stemme er kvinnens. I noen scener er dansen en konsekvens eller beskrivelse av replikker og fungerer overraskende godt, mens i andre scener blir ordene i veien for opplevelsen av dansen og musikken. I noen store dansepartier med hele ensemblet blir det mest irriterende med tekstlesing som forstyrrer både konsentrasjonen om dansen og den fascinerende musikken, og jeg valgte flere ganger å bare skyve teksten vekk fra bevisstheten for å kunne konsentrere meg om opplevelsen av koreografien. I det kunstneriske teamet, som består av et dusin funksjoner, mangler Nothing Personal én vesentlig ting: En dramaturg. Dramaturger er kanskje ikke så vanlig i balletter, men avgjørende i teaterforestillinger. Øyen ville tjent stort på å ha med seg en dramaturg som kunne hjulpet ham med å drepe sine hjertebarn og kutte forestillingen betydelig ned så det kunne blitt en virkelig gripende og rørende fortelling med fantastisk musikk, scenografi og koreografi med eminente dansere. Musikken skaper heldigvis en kontinuitet og helhet som forestillingen trenger. Komponist Alexandre Desplat maler frem de vakreste lydbilder som han kontrasterer med spennende rytmiske og atonale motstykker. Ingrid Nylanders kostymer er fine og praktiske når de beskriver de ulike fysiske rollene i oppsetningen – og løfter seg til det estetisk vakre og elegante når de kler de mer abstrakte karakterene. Scenograf Åsmund Færavaag skaper fascinerende scenerom og bruker alle operaens muligheter til å løfte elementer opp fra scenegulvet på besnærende måte. Scenografien og måten elementer kommer frem og forsvinner igjen på blir et poeng i seg selv, og for meg blir det en påminnelse om at all verdens kunstig intelligens fortsatt ikke kan konkurrere med en god kunstnerisk evne og gjennomføring.

Øyens koreografi er tidstypisk for vår tid med en stadig strøm av superraske utfall med plutselige stopp og sakte-film bevegelser. Men det fungerer og er ofte hypnotisk betagende. Danserne trives tydeligvis også med koreografien og er helt på sitt ypperste som corps de ballet. Forestillingen har en rekke koreografiske høydepunkter og med flere ensemblenummer og soloprestasjoner som er formidable. Whitney Jensen har en solo som er helt enestående. Kombinert med perfekt balanse og mykhet har hun en emosjonell kraft i sitt uttrykk som bergtar, og som gjør hennes solo til et høydepunkt. Dessverre er soloen altfor kort, og noe av problemet med oppsetningen som helhet er at Øyen har så mye på hjertet at han ikke gir enkeltscener nok tid og rom – men skynder seg videre til neste nummer før man helt får absorbert den forrige. En annen solo som må trekkes frem er med Yoshifumi Inso. Hans solo i pysjamas ved en seng vil for meg bli stående som et oppsetningens mesterstykke. I et lite avgrenset rom langt bak på scenen klarer Inso å fylle hele operaens rom med sitt fysiske nærvær og sin kroppsbeherskelse. Anaïs Touret som Philomela har også en praktfull solo, men hennes høydepunkt i forestillingen blir duetten med Silas Henriksen. En vakker og sart kjærlighetsduett utført med grasiøs ynde og nydelig smidighet som blir en lise i en ellers tung og dystopisk forestilling. Daniel Proiretto gjør en spennende tolkning av «Patos» - som i forestillingen er legemliggjort i en blanding av dans- og teaterrolle, som en slags halvgud iført koturner formet som hover som gir assosiasjoner til djevelen. Rollen binder danse- og teaterscenene sammen, og kunne vært mer fremtredende. Teatermessig er skuespillerne gode. Andrew Wale som «Ellen» gjør en fin tolkning av en eldre kvinne, Anton Skrzypiciel («Professoren»), Yvonne Øyen («Philomela»/moren) og Kate Pendry («Koryphaîos»/fortelleren) er alle troverdige, men den store positive overraskelsen er Nathaniel Liodden som den 11-årige sønnen («Kaden»). Hans teaterprestasjon er forbløffende sterk – og helt på høyde med langt eldre og mer erfarne skuespillere. Når han i tillegg synger som en ekte engel i stykkets mest betagende sluttscene, må man kjempe med tårene.

Jeg fikk flere ganger underveis i Nothing Personal assosiasjoner til Pina Bausch sin forestilling Viktor fra 1986 – som også var en tretimers forestilling med en endeløs rekke enkeltscener. Men den forestillingen hadde en langt strammere visuell og dramaturgisk flyt som gjorde at hver scene ble en naturlig konsekvens av den forrige. Nå er det kanskje urettferdig å sammenligne Øyen med en koreograf som Bausch, men for meg er det en hedersbetegnelse som Øyen fortjener (Viktor er blant de beste forestillinger jeg har sett), og Øyen har potensial til å komme opp på nivå med de største.