Ærligheten blir borte i farsen

Jeg gjorde generaltabben å lese programheftet før forestillingen Hvem er Ernest på Oslo Nye Teaters scene Centralteatret. Der står det utførlig om hvilke seriøse temaer Hvem er Ernest belyser og hvor banebrytende dramatikk vi skal møte, men det vi fikk servert i teatersalen var en overfladisk komedie av typen Den spanske flue. Forestillingen er satt opp som en ren farse og er tidvis morsom, men alle forsøk på å dykke dypere ned i materien er valgt bort.

Hvem er Ernest er Oscar Wildes mest kjente skuespill og blir jevnlig satt opp på all verdens teaterscener. Stykket tar opp Victoriatidens dobbeltmoral og «viktigheten av å være ærlig» (den engelske orginaltittelen er The Importance of Being Earnest) med undertittelen «en triviell komedie for seriøse folk». Vi møter svirebrødrene Algernon «Algy» Moncrieff (Selome Emnetu) og John «Jack» Worthing (Mari Haug Einbu). John bor på landet og har en oppdiktet bror «Ernest» i London som han bruker for å slippe unna landsbylivet og leve herrens glade dager i storbyen. Algy, som bor i London, har en tilsvarende oppdiktet venn «Bunbury» på landet for å slippe unna forpliktelsene i byen og familien. Sammen har de funnet opp det de kaller «bunburisme» som består i å kunne slippe unna forpliktelser og ansvar ved å ha oppdiktede relasjoner. Problemer oppstår når Jack forelsker seg i Gwendolen (Ferdinand Falsen Hiis) som er Algys kusine, samtidig som Algy forelsker seg i Johns formynder Cecily (Sindre Postholm). Gwendolens mor og Algys tante, Lady Bracknell (Helle Haugen), motsetter seg et giftemål mellom John og Gwendolen på grunn av Johns manglende slektstavle. På landet har Cecily en guvernante, Miss Prism (Eldar Skar), og vi møter også Pastor Chasuble (Mari Dahl Sæther). Det er med andre ord duket for tradisjonell forvikling i kjent farselandsskap. Men Wilde ønsket å gi publikum noe mer enn bare fornøyelse. Han ville at latteren skulle sette seg fast i halsen på den mondene overklassen ved å vise at de faktisk ler av sin egen overfladiske livsførsel og dobbeltmoral.

Instruktør Runar Hodne har valgt å la kvinnerollene bli spilt av menn og mennene bli spilt av kvinner. Et spennende valg, som kunne gitt nye vinklinger og på vår oppfatning av kjønnsrollene. Nå blir vi jo i dag ikke lenger sjokkert over et slikt grep, og effekten av å se jenter med påtegnede barter spille menn og snauklipte gutter i skjørt som vrikker overdrevent på hoftene blir fort uinteressant. Faren med dette valget er at spillet lett sklir over i parodien, og til tider bikker oppsetningen farlig nær skolerevy – eller kanskje heller en oppsetning ved Romerike folkehøyskole, for her snakkes det alle landets dialekter uavhengig av nære familierelasjoner og oppvekststeder. Dette er i og for seg en trend i norsk teater, og det er sikkert surmaget av meg å bry meg om det, men jeg syns det er rart at det snakkes stavangersk, trøndersk og normert bokmål i én og samme familie. Spillet er jevnt over overdrevent og maniert, og det virker ikke som om skuespillerne helt stoler på kraften i teksten, men må skape morsomheter med overdrevent spill og påklistrede gags. Noen slike gags fungerer, som når Mari Dahl Sæther som Pastor Chasuble ler så mye og så lenge at vi som publikum til slutt må bli smittet. Vi ler, men vi kommer ikke tettere inn på karakterene eller handlingen. Oppsetningen er ikke lagt til noen spesifikk tidsperiode. Scenograf Nathalie Melbye har lagt første del i et blendende hav av sjokk-rosa draperier som gir Barbie-assosiasjoner, mens andre del av forestillingen er med tradisjonelle teatermalte landskapsmotiver. Ane Ledang Aasheims kostymer er spenstige og tilsvarende tidløse med unik sans for farger og stoffmønstre som fungerer godt. Musikken virker i for stor grad tilfeldig valgt, der den spenner fra ABBA til moderne elektronika. Å distansere oppsetningen fra det opprinnelige, og heller ikke velge en annen tidsperiode, er interessant, men man lurer jo på om problemstillingene egentlig har en betydning i andre tidsperioder enn i originalens victorianske England. For det største problemet med Oslo Nye Teaters oppsetning av Hvem er Ernest er at jeg som publikum ikke bryr meg om noen av karakterene, og jeg er heller ikke spent på hvordan det går med dem. Forskjellen mellom Hvem er Ernest og mange andre farser er jo nettopp at Ernest ikke kun er til lyst, men har flere lag. I denne oppsetningen har Oslo Nye Teater valgt å kun satse på farsen (selv om det står noe annet i programmet). Jeg forventer og håper på å få latteren i vrangstrupen og å bli overrasket over et plutselig alvor i spillet. Men slike øyeblikk kommer dessverre aldri. Oppsteningen er heldigvis tidvis veldig morsom. Åpningen der Algy og John er blant publikum i salen er ikke original, men allikevel gjort meget overbevisende og festlig. Jeg trodde virkelig at Selome Emnetu manglet sosiale antenner fullstendig da hun forstyrret publikum ved å reise seg opp og ta høylytt kontakt med en annen tilskuer rett før teppet gikk opp. Mari Dahl Sæther som Pastor Chasuble er kostelig, og hennes (hans?) samspill med Eldar Skar som Miss Prism likeså. Regissør Hodne har valgt å la Lady Bracknell bli spilt av en kvinne (i motsetning til alle de andre rollene). Denne inkonsekvensen er imidlertid vellykket – for Helle Haugen er superb i rollen. Hun tar teksten dønn alvorlig og løfter til tider Wildes komedie opp på det nivået det fortjener. I hennes scener ser man gløtt av hva Hvem er Ernest har potensial til å være, og jeg blir påminnet hvorfor forestillingen er blitt en klassiker, og det er synd at denne oppsetningen ikke klarer å leve opp til ambisjonene som er skissert i programmet.