Ikke bare forbindelser

Det beste med å diskutere samtidsmusikk er muligheten for en akutt revisjon og utfordring av egne forestillinger, preferanser og innstillinger, en slags hyperdebatt som starter i hodet straks billettkontrollen er passert og mørket senker seg i konsertlokalet. Festivalformatet gir en god anledning. Kontraster og sammenstøt fremstår i en halvt regissert konstellasjon, med ønske om å legge til rette for enkeltuttrykk, men også antyde mer generelle tendenser.

Årets utgave av nyMusikks «Only Connect» fant sted i Oslo fra 25. til 27. april. Festivalen presenterte et sobert sammensatt program, tilstrekkelig variert, konsentrert, og med flere urfremføringer. Med forbehold om at jeg bare fikk med meg et utvalg konserter, ante jeg også en og annen tråd – men det kommer jeg tilbake til.

Uendelige maskiner Festivalen åpnet i Kulturkirken Jakob, med urfremføringen av det audiovisuelle verket ALEX, av Mariam Gviniashvili. Foran tre store lerreter, omgitt av et antall høyttalere og i et mørke tidvis spiddet av vagt insisterende strobelys, genererte Gviniashvili – selv tydelig til stede bak miksepulten – et dunkelt pulserende, svakt kornet klanglandskap. Bølgende formasjoner i dette like fullt mektige materialet utgjorde første del. I annen del var fokuset flyttet til lerretene, hvor et uendelig roterende flimmer forlot den svakt forstyrrende assosiasjonen til skjermspareren straks man ante konturen av hoder. Koblingen til en digital sfære, hvor alt kan skapes, inkludert en evig rekke av identiteter, ble tydelig nok. Men fra et kompositorisk synspunkt var jeg like fascinert av Gviniashvilis kresne forhold til lyden – som virket fri uten å være tilfeldig – samt hennes klare form. Som utøver var hun aktivt til stede i første del, men fraværende og slik med tillitsfull distanse til verkets eget spill i annen.

Om de elektroniske og digitale lydgeneratorene medfører en slags usynliggjøring av det tradisjonelle instrumentale mediet, går en instrumentalt forankret komponist som Lene Grenager på et vis motsatt vei. Når hun i verket reconstruction ii / the textile factory fra 2022 presenterer video- og lydopptak av gamle industrielle symaskiner, eksponerer hun mediet eller maskinen. Bilder av monotont repeterende bevegelser, med metallkjeder og -armer, trådsneller og koblinger i sinnrike mekanismer, vises på et stort lerret. Under sitter Alpaca Ensemble, bestående av fiolin, cello, kontrabass, fagott og kontrafagott, i tillegg til tre klarinettister – alle med bass- og kontrabassklarinett – samt klaver og samples. Med imponerende disiplin spiller musikerne kjeder av mekanisk repeterte motiver på en måte som åpenbart refererer til det maskinelle ved de faktiske maskinene. Slik oppnår Grenager en direkthet i det musikalske materialet som kan ligne på lydinstallasjonens selvgenererende logikk.

Så langt følger jeg Grenagers poengterte idé. Og måten hun distribuerer den på i ensemblet, ved å angi (fra dirigentposisjon) materialfelter som musikerne spiller i loop, står også i en fruktbar forbindelse med det maskinelle, i tillegg til å treffe balansen mellom frihet, uforutsigbarhet og system i fremføringen. Derimot er jeg mer i tvil om denne distribusjonens formmessige kraft. For selv om grepet er effektivt, er det også raskt gjennomskuelig, og etter en drøy times repetisjon – nå uten estetisk investering – er fascinasjonen ettertrykkelig snudd til irritasjon. Til tross for ideens presisjon og konstruksjonens fascinerende villskap, er det dermed vanskelig å fri seg fra følelsen av at mye potensial blir liggende ubrukt.

Inn i narrativet For komponisten Lars Skoglund er retningen hverken digital eller maskinell, snarere narrativ og operatisk, om enn i et særegent, lavmælt kammerformat. Urfremføringen av verket med den nesten nøytrale tittelen Tre romfant sted på Litteraturhuset, og involverte foruten et solid besatt Cikada under ledelse av Christian Eggen, solistene Elisabeth Holmertz, Ditte Marie Bræin, Natali Abrahamsen Garner og Halvor Festervoll Melien. En enkel men effektiv scenografi av Tormod Lindgren traff atmosfæren i Skoglunds univers, som uten å holde igjen på det fabulerende, henter sin viktigste ressurs fra det nøkterne hverdagslivets snurrige øyeblikk. Og om de er små og ubetydelige der ute, fremstår de under Skoglunds smått absurdistiske lupe derimot med et fascinerende både dramaturgisk og humoristisk potensial.

Tre rom er den til nå mest omfattende produksjonen til Skoglund (i alle fall så vidt jeg vet), og selv om apparatet har gått fra det mer hørespillaktige til det mer sceniske, skjærer Skoglund utvilsomt klar av så vel overstyrt ambisjon som unnskyldende ironi. Helt personlig heller nok min fascinasjon mot hørespill-retningen, som også inkluderer en tydeligere medial refleksjon og tilfører helheten en ekstra dimensjon som den nåværende musikken ikke helt klarer å fylle. I alle tilfeller er den narrative impulsen sjeldent organisk og velfungerende, og Operaens Scene 2 bør uansett ha ørene på stilk.

Klang og/eller struktur? Festivalens siste dag bød på to vidt forskjellige konserter. Først hadde den franskfødte og Berlin-baserte lydkunstneren Jessica Ekomane inntatt Majorstuen kirke med et multikanals elektronisk verk som gjennom en snau time kombinerte suggererende impulser i faseforskyvning, med dust vandrende lysdekorasjoner i taket. Alt ble naturlig inkludert i opplevelsen for et publikum som måtte finne seg til rette utstrakt på gulvet med lite annet enn sine vesker eller jakker som støtte. Jeg må innrømme, som et personlig oppheng, at dette formatet ikke akkurat er min kopp te. Men her fant jeg sant å si ikke noe særlig til næring i selve teen heller, bortsett fra at Ekomanes rendyrkede klanger muligens reflekterer en trend hvor materialets stofflighet, en slags innenfra borende tendens, synes å være det vesentligste interessepunktet. Og da heller enn struktur.

Noe beslektet, men likevel helt forskjellig, kunne nemlig anes i det innledende og på mange måter dominerende verket Nafir av den iranske komponisten Idin Samini Mofakham. Det ble urfremført på konserten med Kringkastingsorkesteret, og med kontrabasskvartetten Abyss – Håkon Thelin, Inga Margrethe Aas, Nikolai Matthews og John Andrew Wilhite – i en ledende rolle. Også her dreier det seg om en impuls innenfra, et skrik eller jamrende stønn (som også er tittelen oversatt) – helt konkret i et unisont larmende orkester over lange strekk – heller enn et strengere strukturert materiale. Dette skal ikke misforstås, for orkesterklangen er godt balansert og tilstrekkelig rik til å holde på interessen. Jeg er heller ikke ute etter å relativisere den genuine uttrykksimpulsen som åpenbart driver musikken, tidvis satt opp mot et mer lokalt felt i de tremolerende kontrabassene. Jeg registrerer bare at formal artikulasjon her igjen viker plassen for et ideal om en mer naken, umiddelbar uttrykkskraft. Dette idealet har utvilsomt sin smittende energi, men også sin risiko for en øyeblikksstyrke uten varighet.

Avslutningsverket med tittelen 6 scenes for turntables and orchestra fra 2023 utgjorde i så henseende en kontrast. Verket er et samarbeidsprosjekt mellom komponist og platespinner Mariam Rezaei – som også i høyeste grad var til stede bak et bord med diverse utstyr – og komponist Matthew Shlomowitz. Her settes et energisk drivende orkesterparti mot en like energisk, om enn riktignok mer umiddelbar, ja, improvisert aktivitet på det omtalte utstyrsbordet. Alt resulterer i en veritabel virvel av rytmiske impulser, et slags støyende, men likevel intelligent kantet kaos, utvilsomt fengende, men med subtile distanser implementert i orkesterkroppen. For noen endimensjonal suggesjon er dette på ingen måte. Den kompositoriske strukturen kommer inn idet halvt undergravende, halvt polyrytmiske impulser rykker pulseringen hårfint ut av forventningens mønster. Musikken preges av et spill som heller mer mot montasjekontraster, eller hva man kanskje kunne kalle en antydet polystilistikk, enn mot et forskjellsvev drevet av materielle eller rent sanselige egenskaper. Avslutningen topper seg idet en voldsom slagverkskadens blir et tredje subtilt forstyrrende element som ytterligere intensiverer kreftene i denne maskinen. Det hele ble heseblesende godt fremført av Kringkastingsorkesteret under ledelse av dirigent Ilan Volkov.

En tredje vei Hva sitter man så igjen med? Et overflatisk flimrende inntrykk av en musikkscene som selvsagt vedholder sin stadige bevegelse, eller noen mer håndfaste observasjoner av noe som kunne kalles en tendens? Litt av hvert, kanskje. nyMusikk har vært gjennom flere faser, og for noen år siden møtte jeg nok med en viss skepsis det som opplevdes som en retning bort fra det musikalske. I dag kan det virke som om pendelen har svingt tilbake, og årets festival etterlater ingen tvil om at det er musikere, utøvende og tenkende, som står bak utforming og programmering. Samtidig er vi ikke tilbake i noe allerede kjent, så hvis det er snakk om en pendel, har den i tilfelle tatt en tredje vei.